Eir og Aksel hadde ikke gått langt forbi svabergene før de kjente den kjølige luften som kom fra nord. Bjønn sto ute på et nes og været mot vinden. Men så var det som om vinden selv ble usikker og brått dreide, og en varm blest kom fra land. Det bygget seg opp til å bli et skikkelig uvær.

«Hvor skal Disa?» spurte Aksel mens de balanserte på de runde steinene.

«Vel, hun … Hva har hun sagt selv?» sa Eir, og ble usikker på hvor mye hun skulle fortelle den vesle gutten.

«Bare at hun kanskje måtte reise bort en stund, og at det var best jeg bodde hos deg og Olve.»

«Hun har sitt å stri med, hun som alle andre,» svarte Eir nøytralt.

«Blir hun lenge borte?»

«Jeg håper ikke det, Aksel.»

«Spøkte hun bare?» sa Aksel og så på henne.

«Nei, spøkte gjorde hun nok ikke …»

Eir kvapp til da en kraftig tuting hørtes fra havet og Bjønn tok til å gjø.

Et dampskip lå ytterst i fjorden, men det hadde ikke heist losflagget.

«Se! En skute med røyk!» ropte Aksel mens bikkja løp frem og tilbake langs land.

Eir kunne se at en liten båt ble låret, og det støkk i henne da hun så at robåten hadde kurs mot Ytterøya.

Det var tre menn i båten som nå rodde rett mot Eir og Aksel, og det tok ikke lange tiden før båten skurte inn mot land.

«Post til Ytterøya!» ropte han som rodde. Mannen hadde en liten pipe hengende ut av munnviken, og i hånden holdt han ut et brev som Eir tok imot. Hun kikket raskt på det, og så at det var til Audun Villanger og at det var fra fyrvesenet. Hun stakk det inn på brystet idet de to andre karene kom seg i land.

Den ene var fint kledd, med hvit skjorte og vest. Han hadde snurrebart og et strengt oppsyn. Han gransket Eir en stund, mens den andre skubbet båten fra land, og postmannen satte seg på toften og grep årene.

«Jeg skal be noen hente Dem, herr lensmann.»

Lensmannen nikket kort til postmannen, som med seige tak begynte å ro mot Holmsund, der dampskipet nå var i ferd med å legge til.

Ja, så var det som hun hadde fryktet. Lensmannen fra Bremmen sto foran henne.

«Så dette er altså Ytterøya. Jeg har sett plassen både fra sjø og land mange ganger, men dette er første gang jeg har hatt et ærend her. En vakker plass, vil jeg si.»

Så snudde han seg mot Eir.

«Ja, jeg er altså lensmann Bauge,» sa han og nikket mot mannen bak seg. «Og dette er lensmannsdreng Hans Seilø, som er med på ferden … De er vel ikke denne Disa uten etternavn, får vi håpe?» sa han, som om han ikke fikk det til å stemme.

Eir ristet på hodet.

«Nei, for De ser slett ikke ut som en søreuropeer. Men hun befinner seg kanskje her på øya?»

Det var ingen vits i å nekte for det, for hun visste at lensmannen likevel ville undersøke husene. Han dro nok ikke tilbake til Bremmen uten det han var kommet for.

«Er du en ekte lensmann?» spurte Aksel nysgjerrig og studerte den staselige mannen.

«Det stemmer. Og hvem er så De, unge mann?»

«Jeg er Aksel Ivarson,» svarte Aksel så tydelig han kunne.

«Godt, godt!»

«Løp i forveien du, Aksel, og si til Disa at lensmannen er her, og så går du inn til Besten,» sa Eir og snudde seg ikke mot lensmannen igjen før gutten var godt ute av syne.

«Jeg skjønner at jeg er ventet?»

Eir nikket. «Hva vil De gjøre med henne?»

Til toppen