«Du ga mæ en ring og sa at nu va det oss to før bestandig. Du … lå med mæ, og som et voksent menneske veit du vel at sånt kan før tel at æ blir svanger? Eller e du så enfoldig at …» Hun klarte å holde inne resten av de stygge ordene, snudde seg vekk og lukket øynene. «Beklager at æ lot sinnet fær av med mæ. Æ har gått her all den her tida, heilt siden i april, og tenkt på dæ. Deretter oss. All den stunda æ ikkje fikk svar fra dæ, har æ gjort mæ så mange tanka, og nu …» Hun så ham inn i øynene, men sa ikke mer.

Han satt med albuene på knærne og stirret utover havet. På måkene som samlet seg i små flokker inne på land. Det var ofte slik de gjorde når natten nærmet seg. Kanskje følte de seg tryggere da? Det begynte å bli kaldt, så hun trakk sjalet tettere om seg, men skulle ønsket at Henning kunne ha lagt armen om henne i stedet.

«Koffer si du ingenting?» spurte hun.

«Æ tenk. Æ tenk på at æ må ha et arbeid, og vi må ha en plass å bo. Blir det her, eller en anna plass? Æ mein, når vi har gifta oss.»

Lettelsen sank sakte inn over henne. Han hadde endelig fridd. «Bryr du dæ om mæ?» måtte hun vite. «Æ mein, vil du ha mæ og ungen førdi du e glad i oss, eller førdi du føl dæ førplikta tel å gift dæ?»

Da la han endelig armen om henne og trakk henne inntil seg. Så varm han var. Hvordan klarte han det? undret hun seg.

«Selvfølgelig e æ glad i dæ. Det har æ da sagt bestandig. Og æ e da mann nok tel å ta mæ av både kjerring og unge, det skal da ikkje stå på det.»

Hun kjente tårene stikke i øynene, men kunne ikke gråte nå. Det kom til å ordne seg, hun måtte bare lære seg å trekke pusten litt dypere og ikke gruble så mye.

Til toppen