Forfatter: | Merete Lien |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2021 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Når løvet faller |
Serie: | Tårnsvalene |
Serienummer: | 11 |
ISBN/EAN: | 9788202691493 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Merete Lien |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2021 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Når løvet faller |
Serie: | Tårnsvalene |
Serienummer: | 11 |
ISBN/EAN: | 9788202691493 |
Kategori: | Romanserier |
Isak lytter til gamle Johannas advarsler, og vil forhindre at Fernanda gifter seg med unge Edvard Falchenberg. Men han møter en sterk motstander.
Jacob vil heller ikke ha uønskede forbindelser i slekten, men Christense kaster all forsiktighet over bord. På en snarvisitt hos Louise og Leonard oppdager hun noe overraskende. Men hva skjer om Adrian vender tilbake?
Christense ble stående urørlig, hadde nesten ikke lyst til å forstyrre dem. Det var noe gripende ved scenen som utspilte seg foran henne. De tre så ut som en lykkelig liten familie, og Leonards blikk på Louise var fylt av … Hun ristet på hodet. Det så ut som om han hadde følelser for henne. Og Louise? Hun formelig strålte.
Når løvet faller | |||
Bokmål | Ebok | 2021 | |
Når løvet faller | |||
Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2023 |
«Herskapet ber Dem om å gå inn i dagligstuen, fru Lande,» sa tjenestepiken og nikket mot en dør som stod på gløtt.
Christense tok noen skritt, men stanset i døråpningen. Louise hadde Leo på fanget. Leonard satt overfor dem, tydelig oppslukt av den lille gutten. Han sa noe til Louise, og hun smilte mot ham. Så bøyde han seg frem og strøk Leo over håret.
Christense ble stående urørlig, hadde nesten ikke lyst til å forstyrre dem. Det var noe gripende ved scenen som utspilte seg foran henne. De tre så ut som en lykkelig liten familie, og Leonards blikk på Louise var fylt av … Hun ristet på hodet. Det så ut som om han hadde følelser for henne. Og Louise? Hun formelig strålte.
Niesen så mot døren i det samme. «Der er du jo, tante!» smilte hun.
Leonard reiste seg og bukket lett. «Velkommen, Christense. Kom og sett deg her og hils på Leo.»
«Tror dere han kjenner meg igjen? Det er lenge siden han har sett meg.»
«Han er ikke engstelig av seg,» sa Louise. «Kan jeg by deg noe? Te? Kaffe? Noe å spise?»
«Takk, men jeg blir ikke lenge, og jeg spiser middag så snart jeg kommer hjem,» svarte hun. «Jeg kom innom for å snakke med deg om noe.»
Leo var alvorlig, betraktet henne med store øyne.
«Jeg lar dere to snakke sammen i fred i ro,» sa Leonard. «La meg ta meg av Leo.»
Han bøyde seg. «Vil du komme til far?»
Den lille gutten rakte ivrig frem armene. Far, tenkte Christense og fikk en klump i halsen. Leonard hadde gjort seg til guttens far. Kom Leo noen gang til å få vite sannheten? Det var sikkert best om den forble skjult.
Han lukket døren bak seg. Louise vendte blikket mot Christense. «Mathilde kommer om en uke.»
«Det fortalte onkel Jacob, men jeg får ikke anledning til å treffe henne. Jeg reiser bort igjen.»
Louise nikket – og ventet på mer.
«Det er noe jeg må fortelle deg før jeg drar. Som du nå vet, dro Leah til Månegården, uten å fortelle det til noen av oss.»
«Jeg ble så redd da jeg fikk høre at hun hadde pakket og forsvunnet – og sagt til husholdersken din at hun skulle bo hos meg. Jeg telefonerte fotograf Dyrdal, og ble enda reddere da jeg hørte hva han hadde å si. Heldigvis kom Leonard på å kontakte onkel Jacob, slik at han sendte en mann fra verftet til Månegården. Det var det eneste stedet jeg kunne tenke meg at hun var.»
Christense lyttet til taleflommen. Leah hadde skremt dem alle. Hun tok sats. «Nå vet jeg hvorfor hun dro av gårde på det viset.»
Louise stirret på henne. «Var det på grunn av Lukas?»
«Lukas?» Det var det samme navnet som Jacob hadde nevnt.
Louise tok seg til munnen, som om hun angret på det hun hadde sagt. «Det var ikke på grunn av ham?» sa hun så.
«Nei, men fortell meg litt om ham.»
«Vi møtte ham da vi kom til Månegården den første gangen. Han arbeidet for grandonkel, hjalp ham med forskjellig – som å slå gresset ute på Engøy. Vi ble gode venner – med ham og noen andre på vår alder, møttes, streifet rundt og gjorde oss kjent med omgivelsene. Men nå … Han er en svært sympatisk og flott ung mann, og jeg har en følelse av at det er noe mellom ham og Leah.»
«Noe alvorlig?»
«Nei, snarere en gryende forelskelse. Jeg så dem sammen en sen kveld da hun var med meg til Slottet tidligere i høst. Jeg advarte henne faktisk. Han eier ikke noe, forsørger sin mor, som er enke, og flere yngre søsken – med en dårlig betalt stilling som glassblåser på verket der nede. Med så forskjellig bakgrunn er jeg redd …» Hun holdt inne. «Men det var altså ikke grunnen?»
Det kunne ha vært medvirkende, tenkte Christense, og lurte på om hun burde ta dette opp med Leah. Men hvordan skulle hun i så fall gjøre det? Det måtte hun tenke over før hun dro. «Leah fikk ved en tilfeldighet høre om noe som skjedde den gangen deres foreldre kjempet for å kunne gifte seg.»
Louise lente seg frem. «Noe du visste om?»
«Ja. Jeg er redd hun fikk høre det på verst mulig måte, av en mann som føler bitterhet overfor familien vår. Han brukte altfor krasse ord, men nok om det. Det som skjedde, var at min far, din morfar, på alle vis forsøkte å hindre forbindelsen. Han var en hard og streng mann, opptatt av penger og stand i samfunnet, er jeg redd. Din far var absolutt ikke det han hadde sett for seg som svigersønn.»
«Det forstår jeg,» nikket Louise.
«Han hadde faktisk mer eller mindre lovet din mor bort til sønnen til en av byens rikeste og mektigste menn, og var godt fornøyd med det.»
«Men mor ville ikke ha ham,» sa Louise lavt.
«Nei, hun elsket din far.» Christense smilte.
«Og de fikk hverandre.»
«Ja, men ikke uten å godta en betingelse din morfar satte. Han overbeviste dem om at han skulle gjøre alt for å hindre dem i å få hverandre. Han skulle sørge for at de ikke ville ha noe å leve av dersom de ikke gav seg. Og din mor skulle ikke arve sine foreldre – bortsett fra den aller minste pliktarven han kunne slippe unna med.»
Louises øyne var store og blanke. «Så hjerteløst! Stakkars dem!»