– Du er ikke kjæresten til Crispin … For sent gikk det opp for Sørine at hun burde vite bedre enn å nekte på det den ubedte, fremmede kvinnen hadde sagt. Victoria Holst sto bak henne med et vilt og hevngjerrig blikk, med kniven presset mot halsen hennes. Ved Gud, hva var det hun hadde tenkt på, refset Sørine seg selv, bare det at Victoria påsto at hun var Crispins utkårede, burde ha gjort henne oppmerksom på hvor gal hun var. Victoria trodde på sin egen løgn. – Selv om du er pyntet til brud, betyr ikke det at Crispin elsker deg … Elsker deg, gjentok Sørine taust. Victoria brukte sannelig store ord. – Jeg har hatt god tid til å inspisere gården din, fortsatte Victoria og tiltalte henne uten høflighet nå, – og jeg forstår hvorfor Crispin ikke kan takke nei til den. Kanskje han søker et rede for oss to …? Jeg vil gjerne bo her sammen med ham. Sørine svelget da Victoria presset knivbladet hardere mot halsen hennes. Om hun ikke hadde holdt den en anelse på skrå, ville den ha skåret et snitt i huden. Det kom ikke ett fornuftig ord ut av munnen til Victoria. Trodde hun virkelig at Crispin giftet seg med henne for å få Solhaug, og at han siden ville invitere det ravgale mennesket hit som sin hustru? I så fall burde hun ikke drepe henne før vielsen, men etterpå. Om hun skar strupen over på henne nå, ville ikke gården tilfalle Crispin. Han var ikke hennes arvtager, det ville han ikke være før de var gift. Sørine var fristet til å gjøre Victoria oppmerksom på det ulogiske i tankespinnet hennes, men hun våget ikke å utfordre et morderisk sinn. Det gikk et grøss gjennom henne da hun erindret alt hun hadde fått vite om henne: Victoria var skyldig i å forfølge Crispin, lyve og late som de var et par, og det verste var at hun hadde satt en grusom støkk i familien hans ved å narre med seg vesle Claudia og Alexander. Hun hadde ikke skadet barna, men hun hadde oppnådd nøyaktig det hun ville: Crispin og familien hadde vært fra seg av redsel for hva hun kunne ha utsatt dem for. Fra den dagen visste de at hun var troendes til det aller verste. Det hadde hun senere bevist ved å spikre opp barnas kattunger på stalldøren. Da hun skjønte at familien ville selge gården og flytte for å komme unna henne, satte hun stabburet deres i brann. Det fantes ingen bevis på at hun var brannstifteren, men de hadde følt det med hver nerve i kroppen. Jo mer Sørine tenkte på alt det grusomme Victoria hadde gjort da Crispin ikke ville ha henne som kjæreste, desto mer innså hun alvoret. Victoria var ikke kommet hit for å skremme henne – hun ville bringe henne til taushet for evig og alltid. Hun var fortsatt kjær i Crispin, og var i stand til å gjøre hva som helst for å hindre at han giftet seg med en annen. Hva skulle hun gjøre? Hvordan skulle hun klare å få et sinnsforvirret menneske til å forandre mening? Victoria hadde åpenbart spionert tilstrekkelig til å vite at dette var bryllupsdagen. Sørine så ikke annen råd enn å forsøke å hale ut tiden. Faren ville vel etterlyse henne etter hvert, ville han ikke? – Jeg forstår ikke …, hun la an et vennlig, personlig tonefall, – hvordan fant du Crispin?

Til toppen