– Peder, vi må snu! Å, herregud, vi kan ikke bare la en av våre bli liggende igjen … Ikke med de villmennene som sirkler rundt dem. Sørine kastet seg fremover i vognen og la en hånd på Peders skulder for å få ham til å stanse.
– Nei. Nei, skrek fru Qvist, – vi må komme oss bort! Skjønner De ikke det? De djevlene vil drepe oss hvis de får muligheten. Eller så vil de ta meg med tilbake til mannen min, og … og det orker jeg ikke! Vær så snill, frue, la oss fortsette. Jeg må til barna mine. De … de er forhåpentlig på jernbanestasjonen.
Peder hadde sakket farten på Irpa.
Sørine skjønte at han var tvilrådig. Hans oppgave var å få fru Qvist trygt til toget, men nå hadde det skjedd alvorlige endringer. Han ante nok ikke hvem av dem han skulle adlyde, antagelig var han redd også, men så merket hun at han svingte hoppen i en slak bue mot venstre.
Fru Qvist jamret: – Jeg kan ikke tro det! Vi kan ikke kjøre tilbake. Vil dere at vi alle skal bli slått ned, knivstukket – i verste fall bli drept? Og jeg som skulle ha vært i sikkerhet med barna mine nå …
– Det samme må gjelde for alle som prøver å redde Dem, hvinte Sørine tilbake. – Barna Deres er trygge. Vi skal også komme oss i sikkerhet, men De forstår vel at jeg ikke kan la en av mine bli liggende igjen? Han kan blø i hjel, eller bli slått i hjel hvis disse djevlene finner det for godt. Sørine var så redd at det gikk over til sinne. Hun ville hyle til den fine fruen at hun neimen ikke ofret noen av sine i forsøket på å redde henne, i hvert fall ikke uten å ha prøvd å få den skadde med seg. Man forlot vel ingen i kamp?
Frykten skjøt som en pil gjennom Sørine. Hun fryktet for hva hun ville få se – for hvem det var som lå nede. Hvor skadet var han? Og hvordan skulle de klare å komme seg ut av dette marerittet? Om noen sto og så på dem fra vinduene, var det ingen som ville komme dem til unnsetning. De ville ikke våge, eller kanskje bare trekke på skuldrene av enda et mulig oppgjør mellom tyver og kjeltringer.
– Frue, jeg ber Dem innstendig: Be kusken snu! Før det er for sent!