Mathilde ble bare stående og stirre på den gråhårete kvinnen. – Hørte du ikke hva jeg sa? Kvinnen slapp taket i sengetøyet og satte begge hendene i siden. – Du må gå. Det skal vaskes her! sa hun med sint stemme og satte blikket i Mathilde. – Men det bor jo noen her, protesterte Mathilde. – Kristian Vøller ... han bor her. – Ikke nå lenger, svarte kvinnen. – Han som bodde her, forsvant i hui og hast med pikkpakket sitt for én time siden. Han måtte nå et tog, sa han. – Et tog? Mathilde så uforstående på kvinnen. – Skulle han reise? – Han skulle vel det da. – Sa han hvor han skulle? – Nei. Ikke et ord. Han hadde det for travelt med å komme seg ut. Men bestyreren her skulle gjerne hatt kloa i ham før han forsvant, for han skylder husleie for tre måneder. Han har ... Mathilde hørte ikke etter lenger. Det suste for ørene, hjertet banket som besatt. Hun måtte gripe fatt i dørkarmen for ikke å segne om da beina truet med å svikte under henne. Kristian ... Kristian hadde reist. Uten et ord, uten et brev med en adresse ... Han hadde ikke møtt opp på bryggeriet. Han hadde i stedet snudd og gått hjem til hybelen. Pakket sakene sine og reist sin vei. Stukket av! Fra Hamar, fra henne ... Fra ansvaret! Han måtte ha planlagt å stikke av allerede da de skiltes, etter at hun hadde fortalt ham om barnet. Hun kunne ikke tro at det var sant. Likevel, innerst inne, visste hun hva dette betydde. Det var som om fremtiden brått ble revet bort fra henne. Som om bildene hun hadde sett for seg, av bryllup, barnedåp, et lykkelig og harmonisk – trygt – familieliv, nå ble revet i filler og erstattet med bilder av ensomhet, fattigdom og hån og forakt fra omverdenen. En håpløs kamp for å holde liv i seg selv og et barn. De ville bli utstøtt, både hun og barnet. Hun kunne glemme å finne den snille mannen hun alltid hadde drømt om. For ingen mann ville vel ha en kvinne med et uekte barn på slep. Dessuten kom hun aldri mer til å stole på en mann. Ingen mann ville klare å lure henne etter dette. Han kunne gi inntrykk av å være så mye gentleman, så snill og romantisk, han bare ville. Hun kom aldri til å tro på ham og stole på at han viste sitt sanne jeg. Og kjærligheten. Hva var det? Fantes den? Kristian hadde latt henne tro på den, men nå visste hun bedre. – Faen ta ham! ropte hun så høyt at kvinnen, som nå fortsatte å ta av sengetøyet, skvatt til. – Måtte han brenne i helvete!

Til toppen