Kolrun visste hun måtte ta en avgjørelse – og helst snart. Den ville ikke være lett selv om den burde være det. På et vis var det hele vansken med å være menneske, fant hun ut. Du visste hva du skulle gjøre og hva du ble betalt for.
Karl Jernhanske hadde bare bedt henne finne ut om noen av Bengts eller Vidars menn var igjen langs ferdselsveien forbi Åretraktene, og hvor de hadde dratt hen om de ikke fantes der. Det han hadde vært nesten like ivrig etter å vite, var hvordan folk tedde seg og greide seg i tiden etter Bengts styre.
Folk hadde ordnet seg godt, mente Kolrun. Karl Jernhanske hadde hatt god grunn til å få rede på hvor det var blitt av Bengts menn, selv om de hadde forlatt Jemtland. Var de i Sverige ennå? Hadde de dratt nord eller sør eller over sjøen?
Hjalte hadde vært den som kunne vise henne vei til dem, om de var der. Derfor hadde hun forfulgt ham i mange dager og sett raseriet hans da han ikke fant sølvskatten i det andre kofteermet – og da han hadde møtt de siste av Bengts menn, en lurvet liten flokk av sjørøvere som hadde prøvd seg som leieknekter, hadde de drept ham.
Han hadde villet bli rik, Hjalte. Ufattelig rik, og han hadde bedratt tre herrer for å bli det. Først Bengt Vidarssønn, kanskje i det små. Deretter Vidar Bengtssønn, og da måtte det ha blitt enklere. Store sendinger med varer og sølv gikk mellom de to, som hver for seg hadde bedratt den andre – og Hjalte hadde vært en betrodd mann hos dem begge. Han hadde visst hvor Vidar hadde gjemt det han hadde stjålet fra faren og fra andre – og han hadde strevet for å berge de to kofteermene med mynt. Satt livet på spill for dem, og Kolrun hadde trodd det var hele den rikdommen han kunne få. Dersom det var myntet sølv, ville det være en veldig rikdom.
Men for Hjalte hadde en annen skatt lokket også. Den estlandske sjørøveren Sigvaldes skatt, gullhodet fra St. Olavs kirke i Reval, som han hadde stjålet i Bengt Vidarssønns tjeneste. Hjalte hadde visst hvor det lå gjemt, siden han hadde Bengts tillit. Kolrun hadde forstått det så langt som dit og undret seg grenseløst over det. Men hun hadde møtt Hjalte, sett ham sitte rolig ved ølet mens andre sloss rundt ham, hun hadde snakket med ham og fått vite en del om herrene hans. Just så mye som det passet ham at hun visste – det forsto hun lenge, lenge etterpå.
Hjalte hadde vært med da de gjemte den første skatten ved veien østover, det var sikkert – og han hadde visst at Vidar gjemte den andre i den forfalne setergrenda, men ikke selve gjemmestedet.
Men Hjalte hadde ikke nøyd seg med gullhodet. Han hadde kastet bort dager på å lete etter sølvskattene, som var ingenting mot gullhodet. Hjalte ville ha alt, og det hadde blitt hans bane.
All denne rikdommen kjentes som en forbannelse for Kolrun. Ikke bare for de mennene som higet etter den mer enn alt annet, men for henne selv også – og verst av alt var det som skulle forestille døperen Johannes’ hode.
Hun hadde ikke kommet hit for noe hode. Hun kunne fortelle Karl godt nytt om hvordan folk ordnet seg der Bengt hadde hersket, og hun visste hvor de siste av Bengts leieknekter var blitt av. Det visste hun nå, for hun kunne peke på gravene deres.
Jeg er ferdig her.
Hun burde ri tilbake til Sveg og Karl Jernhanske. Helst burde hun ri i morgen, men det gjensto noe før hun kunne dra.

Til toppen