Når teppet faller (Heftet)

Serie: Barn under månen 14

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Barn under månen
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202614584
Kategori: Romanserier
Omtale Når teppet faller

Ulykken forandrer alt mellom Christer og Kjersti. Han er fullstendig forgapt i henne, men hun trekker seg unna. Er det avsky han ser i øynene hennes?

Ola er overbevist om at han er far til barnet Kjersti bærer, og sammen vikler de seg inn i et farlig spill.

Ola er sterk. Det vet hun jo fra før. Musklene svulmer under huden.

– God dag, Ola. Kjersti stiller seg litt unna.

– Kjersti? Jeg trodde du ikke ville se meg mer.

Et smil flykter over ansiktet hennes. – Det ville jeg ikke heller, men så har det skjedd litt av hvert.

– Har Christer kommet hjem?

Hun nikker. – Og det er som du sa, han er lam fra livet og ned.

– Fy faen! Det er synd på karen, sier Ola, litt usikker på om han mener det eller ikke.

– Ja. Hun høres ikke overbevisende ut. – Og jeg har kommet for å be deg om hjelp.

– Hva? Han stirrer vantro på henne. – Jeg kan vel ikke hjelpe til med noe.

Til toppen

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Günther og Tomas hjelper Christer inn i huset. Snart sitter han i sofaen med et ullteppe om beina og en rykende varm kakaokopp i hånden. Christer kan ikke annet enn å smile over Olgas iver etter å glede ham. I løpet av den korte tiden han har bodd hos henne, viser hun ham en omsorg som om han skulle vært hennes egen sønn.

Den gamle kvinnen setter seg i lenestolen vis-à-vis ham ved bordet, øynene hennes er fylt av spørsmål som Christer ikke orker å svare på. Han blir heller sittende og lytte til faren og Thomas, mens blikket hans søker mot kjøkkendøra, hvor Kjersti står, blek og tafatt, som om hun føler seg forlatt og utenfor alt.

Hvordan skal han makte å gjøre det litt lettere for henne? Han som selv ikke kan forsone seg med det faktum at han er krøpling.

– Er du sliten, vennen min? Uten at han har merket det har Olga reist seg. Hun bøyer seg over ham og legger pleddet bedre til rette.

– Jeg er trett, sier han lavt. – Jeg har ikke gjort annet enn å ligge til sengs den siste tiden, og i dag har det skjedd mye.

– Jeg har gjort i stand til deg inne på Kjerstis rom. Du trenger jo ikke ligge inne hos Rolf nå som Günther er her.

– Nei, ektefolk bør ligge på samme rom. Günther smiler, men har for lengst merket den spente stemningen mellom de to unge. – Det er i ektesengen problemene blir løst, fortsetter han og ser bekymret fra sønnen til Kjersti, som har satt seg på en stol til høyre for kjøkkendøra.

Tomas vrir på seg. Alt snakket om ektefolk er mer enn han orker å høre på.

Kjersti blir sittende når Günther og Tomas hjelper Christer ut i gangen og opp trappene. Hun er svett i hendene og tørr i munnen.

– Hvordan står det til med deg, da, jenta mi? Olga går inn på kjøkkenet og henter en stol som hun setter ved siden av Kjerstis.

Kjersti gjør tegn til å ville reise seg, men Olga holder henne tilbake. – Du kan kanskje flykte fra en som er lenket til sengen, men meg kan du ikke rømme fra. Fostermorens stemme er mild, men når Kjersti stirrer henne inn i øynene, finner hun likevel noe hardt der.

– Jeg skjønner ikke hva du mener. Blikket flykter mot døra, akkurat nå kunne hun tenkt seg å løpe ut, og bli borte for alltid.

– Jeg skjønner det ikke helt selv. Olga drar en sliten hånd over pannen. – Alt blir vanskeligere og vanskeligere, og dette med Christer gjør det ikke bedre. Nå har jeg fått det for meg at du vil forlate ham, men det gjør du vel ikke, Kjersti?

Det er bare så vidt hun får presset det ut: – Klart jeg ikke svikter ham, Olga. Du må ikke tenke slike tanker.

Olgas ansikt blir fylt av ømhet: – Du har en krevende tid foran deg, Kjersti, men jeg er sikker på at du vil greie det.

Kjersti nikker stivt. – Jeg skal gjøre så godt jeg kan, sier hun stille.

– Det er jeg sikker på, men nå hører jeg at mannfolkene er på vei ned igjen. Kanskje du skulle gå og snakke litt med mannen din? Han trenger deg.

– Ja. Kjersti reiser seg motvillig. Hun vil ikke snakke med Christer, vil ikke se de ubevegelige beina hans. Hun går ut i gangen.

– Der er du. Günther møter henne med et oppmuntrende blikk, som det ikke er mulig å gjengjelde. – Christer venter på deg.

– Jeg skal opp til ham nå. Kjersti ber en stille bønn om at motviljen hennes ikke må være altfor åpenbar.

Hun merker Günthers blikk i ryggen der hun går oppover trappen, og øverst står Tomas, trist i blikket. Herregud, tenker hun, hvordan skal dette ende? Med bøyd nakke smyger hun seg forbi Tomas.

Døra til rommet hennes virker unaturlig stor. Bak seg kan hun høre Tomas på vei ned trappen, hånden hennes skal til å åpne. Hun støkker til når hun oppdager hvordan Olga har ordnet det inne på rommet hennes. To enkeltsenger er skjøvet inntil hverandre og kommoden dyttet inn i det ene hjørnet. Så møter hun Christers blikk, undrende og bedende.

– Jeg skal trekke for gardinene. Hun skammer seg over ikke å finne på noe annet å si. Christer bryr seg vel ikke en døyt om vinduet gaper mot hele verden akkurat nå.

Han følger henne med blikket. Det bevrer urolig i brystet, og hendene som ligger oppå dynen, kan ikke holde seg i ro. Han legger den ene hånden oppå den andre i håp om at det ikke skal synes.

– Er du sulten? Tørst, eller noe?

Christer rister på hodet.

– Da får jeg vel kle av meg. Kjersti begynner å kneppe opp blusen.

– Kom hit, Kjersti. Han ser bønnfallende på henne og klapper på sengekanten. – La oss snakke litt. Vi trenger det.

Hun nikker. Angsten blafrer i brystet og driver frem flukttrangen enda en gang.

Et øyeblikk synes han at hun går mot døra, men så skjener hun over mot høyre, mot sengen med to dyner med like dynetrekk.

Kjersti setter seg tungt. Jeg håper han ikke tar på meg, tenker hun. Jeg orker det rett og slett ikke.

Christer rører henne ikke, selv om nærhet fra henne er det han ønsker seg mer enn noe. – Hvordan er det egentlig med deg? Du virker så annerledes.

– Jeg har det bra, lyver hun.

– Se meg inn i øynene, Kjersti. Vær så snill! Stemmen hans skurrer.

Hun møter blikket hans, men bare i et kort glimt før hun trekker seg unna.

– Er du redd meg? Han strekker hånden mot henne.

Kjersti sanser varmen fra hånden hans i et hundredels sekund før hun reiser seg brått. Hun rekker å se hvordan Christer blekner før hun stormer bort til døra.

Til toppen

Bøker i serien