Forfatter: | Elin Brend Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2017 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Alvestad |
Serienummer: | 43 |
ISBN/EAN: | 9788202539818 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Elin Brend Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2017 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Alvestad |
Serienummer: | 43 |
ISBN/EAN: | 9788202539818 |
Kategori: | Romanserier |
Kjærlighet og begjær, svik og mysterier.
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene
Lovinda satte seg ved siden av henne. Nysgjerrigheten overgikk nervøsiteten nå.
Det første Esther trakk opp, var et brev. Det la hun til side. Så fant hun flere bilder som viste en ung pike. De kjente begge igjen Silje Lund.
Helt nederst lå det et smykke. Esther holdt det opp. Det var et vakkert blad, utformet i kobber.
– Se her, Lovinda.
– Det er … Lovinda stirret på smykket. – Det må være smykket som Hallgrim ga til Silje Lund. Men hva i alle dager gjør det her?
Ida kjente hjertet synke i brystet. Hun knuget strikketøyet og tok fatt på den tunge veien opp trappen. Måtte av og til lene seg til gelenderet for å hente styrke nok til å gå videre. Døren inn til soveværelset som Kristoffer og hun delte, sto åpen. Gardinene var trukket fra, slik at dagslyset skulle komme inn. Kristoffer lå på ryggen i sengen. Øynene var lukket, og trekkene i ansiktet hadde et mildere uttrykk enn hva som var vanlig når han var våken. Ida trakk en krakk bort til sengen. Øynene hennes gled mot beina som lå skjult under dynen. Det skar gjennom henne. Hun foldet hendene og sendte nok en bønn til Gud. Redselen for fremtiden gjorde vondt. Ektemannen var en av de flinkeste bøndene i Fet, og det talte gårdens grøde sitt tydelige språk om. Kristoffer hadde begynt å modernisere redskapsparken og var ikke redd for å prøve nye og annerledes dyrkingsmetoder enn dem han hadde lært mens han gikk landbruksskolen. Han tok i bruk en god blanding av gamle tradisjoner og nye innflytelser. Og selv om han kunne være både sta og stri, visste Ida at mange av bøndene i området beundret ham. Flere sa at Kristoffer var en langt bedre bonde enn sin far. Hun strakte frem hånden og grep hans. Lot fingrene gli over huden. Hun var inderlig glad for at elva ikke hadde krevd livet hans. Hva skulle de ha gjort på Bakken da? Kristoffer rørte litt på overkroppen, snøftet litt. – Kristoffer? Ida rettet seg opp, gransket ansiktet hans. Øyevippene dirret. Som om han hadde vansker med å bevege øynene. Idas hjerte hamret, redselen var der på ny, men denne gangen handlet det ikke om gården og fremtiden, men det hun ville bli nødt til å berette for ham. Om bare doktoren hadde vært her, men han kunne selvsagt ikke sitte pasientvakt på gården i timevis. Han hadde andre pasienter å se til. Han hadde tilbudt seg å komme tilbake om kvelden, men det var enda flere timer igjen. Det rykket i Kristoffers hånd. Det kom et stønn over leppene hans. Et øyeblikk lurte Ida på om det også var noe galt med synet hans, at han ikke greide å åpne øynene, men ikke før hadde hun tenkt det, så slo han øynene opp. Blikket flakket over veggen, mot taket, før det la seg forvirret på henne. – Du er våken, sa hun. Lettelsen var tydelig i stemmen hennes. Kristoffer sa ikke noe, han løftet hånden til ansiktet, strøk seg over kinnet. – Du har vært ute for en ulykke på elva, Kristoffer. Du holdt på å drukne. Ida foldet hendene igjen. Hjertet banket hardt og fort. – Når …? Det kom langsomt, uforstående. – Minnes du ikke? Du var på elva for å hjelpe til ved lensene. Men så falt du i vannet. Kristoffer sa ikke noe, blikket hans vendte seg innover. – Det kunne gått virkelig ille, men du ble reddet i tide. – Hvor lenge er det siden? – Fem timer, omtrent. Kristoffer slo dynen til side, fikk et merkelig uttrykk i ansiktet. – Doktoren var her da du ble brakt hjem. Du var helt borte, hadde svimt av. – Har doktoren gitt meg noe? Nå vibrerte det av frykt i Kristoffers stemme. – Jeg kan ikke … Han så ned på føttene sine. – Kristoffer, doktoren fortalte … Ida lette etter de riktige ordene. – Du slo hodet i båten da du skled og falt i vannet. Doktoren snakket om en mulig hevelse i hjernen, og den gjør at du ikke kan føle føttene dine akkurat nå. Hun sa ikke noe om nakken og ryggen hans, ville fokusere på de eventuelle skadene som kunne gi håp om en mulig bedring. – Jeg forstår ikke. Kristoffer gjorde et rykk med overkroppen, og før Ida fikk stanset ham, rullet han ned fra sengen og på gulvet. Det lød et dunk og et stønn. – Kristoffer! Hun for opp, livredd for at ektemannen hadde skadet seg. Han så opp på henne med et uttrykk som ikke liknet noe hun hadde sett i øynene hans tidligere. Det var et blikk meislet i ren skrekk. Hun satte seg ned på huk, grep Kristoffers hender. – Jeg skal rope på noen som kan hjelpe deg opp i sengen igjen. – Jeg kan ikke røre dem. Han gjentok det igjen og igjen. Øynene hans gled over beina. Hendene hans strøk over dem, grep om dem. – Hjelp! Ida skrek høyt. – Kan noen komme!
Snart sto to piker i døråpningen, røde i kinnene og med engstelige øyne. – Han falt ut av sengen. Dere må hjelpe meg! Kristoffer satte øynene i henne. – Nei! sa han bestemt. – Jeg kommer meg opp i sengen selv. – Men Kristoffer, du kan ikke …. Doktoren sa … Et øyeblikk var redselen i øynene hans der igjen, så ble den avbrutt av et hardt, bestemt blikk: – Jeg er ingen hjelpeløs svekling. Doktoren tok feil. Han satte hendene i gulvet, men det hjalp ikke. Underkroppen og beina lystret ham ikke. Ida så fortvilet på mens ektemannens forgjeves forsøkte å ta seg opp i sengen. Hun snudde seg mot pikene, som fortsatt sto på terskelen, og vinket dem bort til seg. Så nikket hun mot Kristoffer. Han prøvde å vifte dem vekk. Neven hans råket henne på kinnet, men Ida var bestemt. Under hennes ledelse fikk de buksert ham opp i sengen igjen. En strøm av eder fløt ut over leppene hans, før han la hodet slapt ned på puten. Blikket hans gled mot taket. – Hva var det doktoren sa? kom det til slutt da de to pikene hadde forlatt dem. Han vendte hodet mot henne. En stille bønn var å lese i øynene hans. – Fortell meg akkurat hva doktoren sa, Ida.