Ingen kan tro at Isak er mannen med den hvite masken! Andrine og bestemoren er overbevist om at Albert Johansen står bak. Imens lider Isak i en mørk fengselscelle.
    I arbeidet med å frifinne Isak reiser Andrine til Finnskogen. Der møter hun Maja for første gang. Og i henne ser Andrine sitt speilbilde.
    Snart får hun vite noe fantastisk.

Andrine så på ham og fikk lyst til å klemme ham flat, men besinnet seg. «Er det sant? Jeg … jeg kan ikke tro det!

UTDRAG FRA BOKEN:

                        Den ene kvinnen bøyde seg ned. «Er De ikke riktig vel bevart, jente? Hva er det med Dem?»
            «Det var to døde mennesker her. De forsøkte å drepe meg,» gråt hun. Hun hikstet da hun hørte at stemmen skurret, at det gjorde vondt i halsen.
            Den fremmede damen så på Klara med skremte øyne. «To døde mennesker … men det går da ikke an! De må ha innbilt Dem det.»
            «Nei, de ville ta meg …» Klara svelget. Det gjorde så vondt at hun uvilkårlig grep fatt i armen til kvinnen og klemte til.
            «Nei! Ikke rør meg! De må være forstyrret. Ja, her trengs det en doktor,» la hun til og sa noe lavmælt til venninnen.
            «Nei, jeg er ikke gal! De kom for å drepe meg!» skrek Klara, som hadde mistet all kontroll. Redselen satt så dypt i henne at tankene ble ulne. Hjertet hamret av frykt, og da hun så at Kaja og fru Angelica kom mot henne igjen, var det som om alle vettuge tanker forsvant. All fornuft ble borte. Hun så bare dem. De to hun hadde drept.
            «Men kjære Dem, De er jo fullstendig … Nei, dette går ikke! Slipp armen min! Jeg må gå. Doktoren kommer snart,» sa kvinnen redd og forsøkte å rykke til seg armen, men Klara torde ikke slippe taket. Hun kunne ikke gå fra henne nå! Da ble hun i hvert fall fullstendig gal!
            «Slipp armen min,» sa kvinnen igjen og tok tak i hånden hennes, slik at hun skulle slippe, men Klara fikk uante krefter. Hun holdt så hardt at knokene hvitnet. Damen bleknet og hylte. Snart kom flere folk til og stimlet rundt dem. En eldre herre bøyde seg ned, tok tak i armen til Klara og rykket til, slik at hun mistet taket hun hadde i kvinnen.
            «Takk,» sa hun lettet og kom seg på bena. Så brøytet hun seg vei gjennom folkemengden og ble borte. Klara så ned i bakken mens tårene rant. De døde var seget ned på kne rett foran henne og stirret på henne med blodrøde øyne. Det så i hvert fall slik ut. To sultne, døde sjeler som ønsket å ta henne med seg, som ville at også hun skulle dø, slik at hun aldri fikk fred.
            Langt borte hørte hun folkene som var kommet til. «Hun er ikke riktig klok. Se på henne! Hun er fullstendig gal. Hun stirrer på noe, men det er ingenting der.»
            «Jeg hørte henne da hun skrek. Hun sa at de døde var rundt henne. Ja, det sier jeg; for en galning. Hun har ikke noe her å gjøre. Få henne anbragt på asylet med det samme!» Kvinnen som talte var høyrøstet, og sakte kom Klara til seg selv. Hun løftet blikket og så på både kvinner og menn som stirret på henne med store øyne. Noen så redde ut, mens andre så på henne som om hun var gal. To yngre gutter bet seg i leppen og så ut som om de hvert øyeblikk skulle løpe vekk.
            Så delte forsamlingen seg, og en eldre mann med skinnveske kom bort til henne. Det måtte være doktoren, tenkte hun og rettet på håret. Hun følte seg litt bedre nå, men da de døde igjen sto rett foran nesen hennes, trakk hun seg tilbake og slo hendene foran ansiktet for å beskytte seg mot styggedommen. 
            Det er din tur. Din tur. Tror du at du skal slippe unna?
Stemmen hvisket, og hun var sikker på at det var Kaja som talte.
            «Hva er galt med Dem?» hørte hun doktoren si og åpnet øynene.
            «Det … det er to døde mennesker her som plager meg,» stotret hun, og så samtidig at de fortsatt sto rett foran henne.
            «Jaså, sier De det? Hvor er de da?» Doktorens stemme var lattermild, og hun ble irritert. Han trodde hun tøvet, at hun var syk på sinnet, men det var hun ikke. Hun så dem virkelig foran seg. Han kunne tro det han ønsket. Hun var ikke gal!
            «De er her. Og de skremmer livet av meg. De sier at jeg skal dø.»
            Han rynket brynene. «Jeg tror man må være mer enn litt gal for å se de døde. Er De en slik en? En kvinne som hører til på asylet?»
            Først nå begynte det å gå opp for Klara hva hun hadde sagt og hvor farlig det kunne bli for henne. Doktoren kunne låse henne inne. Han hadde rett til å gjøre det hvis han mente det var på sin plass. Hun satt på bakken og så nok ganske gal ut. Menneskene rundt holdt fortsatt øye med henne. Hva ventet de på? Og hva holdt hun egentlig på med? Hun som var ettersøkt hadde skreket og tiltrukket seg alles oppmerksomhet … Hun måtte bort, og det med det samme!
            «Jeg skal gå nå. Jeg er lei for at jeg lagde så mye bråk.»     
            «Nei, ta det nå med ro. Hvor skal De gå?»
            «Jeg bor på det nye gjestgiveriet her i byen. Min ektemann venter på meg der,» løy hun og så inn i øynene til doktoren, slik at han skulle forstå at hun ikke var gal.
            «Jaså, sier De det? Hva heter De?»
            «Det har De ikke noe med,» sa hun og stavret seg opp. Nå kjente hun at hun var iskald, at hun skalv og hakket tenner. Hun hadde sittet på bakken som var dekket av is og snø.
            «Først vil jeg gjerne ta Dem med og undersøke Dem på mitt kontor. Det er ikke langt herfra.» Doktoren mønstret henne fra topp til tå. «Ja, De er pent kledd og ser ordentlig ut. Jeg tror jammen de snakker sant.»
            «Selvsagt gjør jeg det!»
            Folkemengden løste seg opp nå, og alle gikk hver til sitt. De fleste ristet på hodet og så nedlatende på henne før de gikk videre. Klara håpet ingen forsto hvem hun var. Det var jo vanlig at oppslag om uvanlige hendelser ble spikret opp på veggen utenfor vertshuset. Der sto det alltid en eller annen etterlysning. Hennes var nok en av dem.
            «Ellers takk,» sa hun og skulle til å gå, men da var det noen som holdt henne igjen. Det var ikke doktoren, men en av de døde. En hånd la seg på magen hennes også. Hun forsøkte å komme seg videre, men det nyttet ikke. Da så hun at det var fru Angelica som holdt henne fast. Hun syntes hun hørte den spede stemmen hennes langt, langt borte.
            «Var det ikke slik at De skulle gå?» spurte doktoren og løftet vesken.
            «Jo, men …» Klara forsøkte å dytte bort hånden, men det var håpløst. Dessuten var hun ikke sikker på om det var en hånd, eller om det bare var kraften fra den døde som holdt henne fast.
            Da hun løftet blikket, så hun rett inn i to sorte hull, og hun skrek ut av redsel.