Narrespill (Heftet)

Serie: Hjertets røst 7

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202504113
Kategori: Romanserier
Omtale Narrespill

En kvinne som følger sitt hjerte
En uforglemmelig kjærlighetshistorie

Gjertrud blir tilkalt til en fødsel og får kjøre med Ola Storset. Den fødende er Reidun, kjæresten til Jarle Nordigarn. Gjertrud blir livredd – og med god grunn, for Jarle og Ola vil hindre henne i å vitne i rettssaken. Men det grusomme som skjer, gjør henne bare enda mer oppsatt på å fortelle sannheten.
             Doktor Kleistmann sender Gjertrud på kurs i Kristiania. Klara Storset og Carl Emil skal samme vei, og Gjertruds hjerte banker ved tanken på at hun og Carl Emil skal få en uke sammen i hovedstaden.

– Er De villig til å tilgi Ola Storset for at han brakte Dem til Nordigarn?
            Med ett var det som om all usikkerheten forsvant og hun kunne snakke, klart og tydelig. – Herr von Horn har fortalt hvordan bygden ser på Jarle Nordigarn. Selv er jeg så redd ham at jeg har mareritt om nettene.

Til toppen

Andre utgaver

Narrespill
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Utdrag

Nordigarn lå langt oppe i lia, men med hest og trille var det ingen kunst å kjøre helt fram. Gården var liten og mørk, og tunet var fullt av skrot. Det hang en vond lukt over stedet.
Gjertrud hadde prøvd å spørre Ola hva dette dreide seg om, men han bare lo og snakket om alt annet. Gjertrud skalv. Hun kunne ikke gjøre noe annet enn å sette sin lit til at Ola og Jarle ikke var gale nok til å gjøre henne noe.
 Hun steg ned, hanket med seg vesken og gikk mot døren.
 Stua var like liten og mørk som den ga inntrykk av utenfra. Det eneste lyset der inne kom fra en gammeldags åre som det brant i. De hadde ikke engang en vedovn. Her var flere unger, og i et hjørnet satt en altfor kjent skikkelse og røykte. Det var Jarle. Han reiste seg, og hilste overdrevent vennlig. Likevel gnisset hatet hans som fint sandpapir mot nervene hennes.
 – Men om det ikke er jordmora? sa han innsmigrende, mens øynene var som pilspisser. – God kveldens.
 – God kveld ja. Hvor er hun som skal ligge?
 – Hun som skal ligge, ligger, hun. Hun skriker litt, men ungen ramler nok ikke ut med det aller første.
 – Det vil jeg selv avgjøre.
 Ola sto bak henne, Han ga henne en dytt i ryggen. – Du får snakke pent til Jarle, sa han. – Han er ikke vant til at folk sier ham imot. Han har ikke mitt milde sinnelag.
 – Jeg har ikke noe å snakke med dere om. Gjertrud prøvde å gjøre røsten stø, men det var ikke lett, for hun var livredd. Og hun ble ikke mindre redd da hun forsto at også Jarle hadde drukket. Og mer brennevin skulle det åpenbart bli, for Ola tok fram en stor flaske sprit og satte den på bordet. – En dram først, så vi får tungen på glid.
 – Jeg skal ikke ha noen dram, Gjertrud stivt.
 – Hva? hauket Jarle. – Skal du ikke ha jordmordrammen? Det er bygdetradisjon, det!
 – Jeg vil se til Reidun. Hvis dere nekter meg det, går jeg. Da har jeg ikke noe her å gjøre. Jeg går til lensmannen og anmelder dere for falskt fødselsbud.
 Jarle sprang opp, ildrød i fjeset. – Du har snakket nok med lensmann og politi, di jordmorku! brølte han. – For alt vi vet, har du noe ihop med denne fanten Rasmus også. Alle vet at du skrever for alt som heter karfolk!
 Gjertrud prøvde å tenke klart. Den grove fornærmelsen gikk ikke inn på henne, for Jarle holdt seg ikke for god til å si det som falt ham inn. Ola måtte ha antydet noe, men ikke alt. Han våget vel ikke det. Men å være med på å lokke henne hit, våget han! 
 Nå var hun var forberedt på alt. – Du kan ikke holde meg her i all evighet, Jarle. Hva er det egentlig dere vil?
 – Du har sagt til politiet at det var Jarle og jeg som skjøt de to fantene, sa Ola. Han tok tak i armen hennes og dro henne ublidt ned på benken ved siden av seg.
 – Jeg dro til Kristiansund for å snakke om Ol-Lorns, sa Gjertrud.
 – Hæ? ropte Jarle.
 Gjertrud fortalte ham hva som hadde vært hennes ærend i byen.
Jarle så rødt bare han hørte navnet til Rasmus og Carl Emil. – Hele bygda vet at du er villig til å lyve så det renner for å forsvare den kåtbukken som lå med deg oppi Nordmarka! ropte han. – Svenskefaen’ ja! Og så ble dere enige om å lyve i hop en historie om at det var Ola og jeg som skjøt fantene.
 – Nei, politiet er sikker på at du var alene om skytingen, sa Gjertrud. – Det har de visst lenge. De fikk det ut av Rasmus straks de arresterte ham.
 Jarle stønnet og slo seg for pannen. – Så politiet kan være her når som helst? Og da havner vi på slaveriet.
 – Vi? sa Ola. – Det var du som skjøt! Jeg skjøt ingen, jeg. Hadde ikke tenkt å skyte noen heller. Men skal vi bare fortsette å prate, Jarle? Er vi ikke enige om hva vi skal gjøre? Gjertrud vil sverge med hånden på Bibelen at hun hørte feil, og at Rasmus egentlig sa at det var Carl Emil som var skytteren.
 Han gliste til Gjertrud. – Ikke sant, Gjertrud? Du hørte de ordene?
 Gjertrud visste ikke hva hun skulle si. Trodde han virkelig at det ville gjøre noen forskjell for politiet hva hun sa nå? De trengte overhodet ikke henne for å komme videre i saken. Alt hun kom på å si, var: – Jeg er ikke vitne til noe som helst, jeg.
 – Det var Ola som skjøt, sa Jarle. – Svenskejævelen lånte ham børsa si.
 Ola gapte. – Jarle, du skal passe deg for hva du sier nå!
 – Jeg sverger med hånden på Bibelen, sa Jarle, og vred til ansiktstrekkene så han skulle virke så farlig som mulig. – Jeg har snakket med Carl Emil, og han er enig.
 . – Hva vil lensmannen si til at dere truer jordmora? spurte Gjertrud, skjelven i stemmen. – Dere får slåss dere imellom. Jeg bryr meg ikke om hvem som havner i fengsel, bare det ikke blir Carl Emil.
 Jarle grep henne om skuldrene og dro henne mot seg så de sto ansikt til ansikt. – Det du skal si, ditt krøtter fra Romsdal, er at Rasmus fortalte deg at det var Carl Emil som skjøt!
 – Slipp meg, Jarle! Straffen blir ikke mindre hvis jeg anmelder deg for vold og trusler.
 – Er du ikke redd, ditt krek? hylte Jarle. – Forstår du ikke at Jarle Nordigarn aldri skal i fengsel? At han ikke tåler tanken på å bli lukket inne? At han heller slår ihjel hundre jordmødre, enn at det skal skje!
 Gjertrud var livredd. Hun så inn i øynene til en mann som ikke bare var fullstendig samvittighetsløs, men også dum og full. Nå var hun virkelig i fare.
 Da reddet Ola henne. – Du må slippe henne, Jarle. Hun kommer ikke til å si noe. Du kan være trygg på det.
 Jarle stirret henne inn i øynene. Så begynte å han gråte, en rasende, desperat gråt som kom langt innenfra. – Er det sant, det, da? hulket han.
 Gjertrud nikket. – Jeg skal ikke si noe om det som har skjedd her, bare dere lar meg komme inn til Reidun.
 Langsomt løsnet han grepet. En redd bølle og en morder.
Alt som var blitt sagt, hadde åpenbart sunket inn i Ola. Han skalv. Han tenkte nok, sikkert for hundrede gang, at han ville havne i fengsel for å ha avgitt falsk forklaring, og at han ville være utskjemt for livstid.
 De to karene mistrodde og hatet hverandre. Kanskje det kunne bli til hennes fordel?

                                                                * * *

Ola hadde sovnet og lå fram over bordplaten. Da Gjertrud måtte ut som snarest, så hun at Storsethesten fremdeles sto spent til trillen. Den hadde nok verken fått vått eller tørt, fryktet hun. Det var rart, for Storsetfolket stelte ikke dårlig med dyrene sine.
 Hun gikk inn og ga seg til å ruske i Ola.
 – Hva vil du med den karen? snøvlet Jarle. Sikkelet skinte i munnvikene.
Gjertrud svarte at de måtte se å få hesten inn i fjøset hvis de kom til å bli her i natt, og få gitt den vann og høy.
 – Jeg er fullere enn han, men jeg klarer da det, sa Jarle. Han hadde noe beregnende i ansiktstrekkene da han reiste deg og dro seg ut. – Du får komme etter med ei bøtte vann. Gampen er vel tørst.
 Gjertrud ble overrasket over forslaget, men fikk ikke sagt noe før Jarle forsvant ut. Hun fant en bøtte, og var glad for at gården hadde en slik luksus som en pumpe. Det var mer enn hun hadde i Jordmorhuset. Hun kikket inn til Reidun og så at hun klarte seg selv, før hun løp ut med bøtten.
Jarle hadde arbeidet raskt. Både han og hesten var forsvunnet inn gjennom den svarte fjøsdøren. Gjertrud kviet seg oppriktig for å så inn dit. Jarle hadde ikke tatt med seg så mye som en lysende vedstikke, og måtte famle rundt der inne i blinde. Men i motsetning til henne, var han lommekjent. Hun likte det ikke.
 – Haster det så mye, Jarle? ropte hun.
 – Kom med den fordømte vannbøtta nå! Stemmen hadde noe rart ved seg, som om han snakket inn i hånden for å få den få den til å virke fjernere. Nei, nå måtte hun ikke male fanden på veggen. Hun måtte se å få dette unnagjort, så hun kunne konsentrere seg om fødselskvinnen igjen.
Gjertrud fant veien inn og begynte å famle seg fram. Hun hadde ikke gått mange skrittene før hun forsto at Jarle faktisk befant seg langt inne i fjøset. Hun bestemte seg for ikke å gå ett eneste skritt lenger. Dette var noe han hadde planlagt, om han var aldri så omtåket av alkohol.
 – Jeg setter fra meg bøtten her, sa hun høyt. – Du får vanne hesten, du.
 Ikke noe svar. Hun kunne ikke se hånd for seg, og snudde seg for å famle seg vei ut. Men noe sperret veien, noe som var både mykt og hardt. Som var levende. Hender famlet etter henne, og hun kjente spritdunstende pust i nesen, og hørte en lav, triumferende latter. Så var den store kroppen tett inntil henne. Han holdt henne fast som i en skruestikke. Hun kjempet imot, men var som et barn i hendene hans. Han la en hånd om smalryggen hennes. Pusten hans ble ujevn, ivrig, og hun kjente jo jernhardt presse mot underlivet.
 – Svarte, hvor fin du er, dråk! prustet Jarle. – Så fin som du er, så er det tullete at du ikke har kar. At du ikke har et ordentlig mannfolk, ja!
 Bekende mørkt. En full, kåt mann. Famlende hender som beveget seg mot hennes private, den kvalmende pusten.
 Aldri om han skulle lykkes! Redselen ga henne krefter. Hvis dette udyret klarte å ta henne med vold, ville hun aldri bli menneske mer. Hun visste at hvis hun fikk panikk nå, var hun sjanseløs.

Til toppen

Bøker i serien