Silja sto som frosset fast til gulvet og stirret på mannen som for femten år siden holdt på å stjele hjertet hennes. Ja, hun hadde falt som en flue, var vel de rette ordene. Blind og naiv hadde hun vært. Faren ville nok ha brukt ordene dum som et nek eller et naut. Axel Løvenstad stirret alvorlig tilbake på henne, der han sto ved det ovale langbordet inne i sliperiets kontorbygg. Ved siden av ham sto skogeier Lorenzen. Han så like alvorlig ut, eller var han kanskje betenkt? Unnskyldningen for at hun kom to minutter for sent til møtet den nye medeieren i sliperiet hadde innkalt til, visnet i munnen. Hun sto der virkelig som et naut. «God aften, fru Sivertsen.» Stemmen hans hadde ikke forandret seg. Hun tok det inn, men var fremdeles så rystet over å se ham her at hun slet med å finne ord. Det var to grunner til det: Hun hadde ikke sett ham på femten år, men mest overraskende var det likevel at det var han som var den nye medeieren. Hun svelget. «Axe… herr Løvenstad,» kvekket hun. Så flyttet hun, for høflighets skyld, blikket over på tredjemann i rommet. «Herr Lorenzen.» «Vi trenger kanskje ingen presentasjon. De kjenner herr Løvenstad fra før. Han var i sin tid ansatt som formann ved sliperiet.» Lorenzen hostet i det grå skjegget og satte seg. Axel ble stående. Han så alt annet enn forretningsmessig og kjølig ut. Det brune blikket var våkent og varmt rettet mot henne. I et sekund eller to føltes det som hun var femten år tilbake i tid. Det var et sjokk å se ham igjen, og enda mer rystet var hun over det hun følte da hun møtte blikket hans. Hun visste at hun måtte ta seg sammen. Det var flere ledige stoler rundt bordet, men hun tok sikte på den som sto nærmest Lorenzen. Axel Løvenstad ble stående helt til hun hadde fått satt seg. Hun kjente hvordan beina skalv under skjørtet, hjertet dunket og hun var varm i kinnene. «En glede å treffe Dem igjen,» sa Axel med den myke fløyelsstemmen. Et lite smil lurte i den ene munnviken. Silja smilte ikke tilbake. Det var som om munnen hennes var låst, og hun klarte ikke å se på ham. Hun nikket flyktig og flyttet seg urolig på stolen. Deretter så hun på herr Lorenzen. Hjernen sa at hun skulle opptre diskret og nøytralt, men hun visste at blikket nok var mer i retning av å be om hjelp. Men hjelp til hva? Og fra hvem? Det eneste som sto klart for henne, var at det var Axel Løvenstad hun og Lorenzen skulle forsøke å lure. Kaldt og beregnende skulle de gjøre det, ved å unnlate å fortelle om Bøchmanns planer om et nytt sliperi i nordre Tangen. Ja, han hadde store planer om en cellulosefabrikk der, noe som ville bety kroken på døren for sliperiet ved Svartfossen. Silja svelget tungt igjen. Munnen var knusktørr.

Til toppen