​Mali må forklare lensmannen om slektskapet mellom Sivert og Tordhild. Frykten legger seg som en klump i brystet hennes, men snart får hun annet å tenke på: Radioen melder at Norge er i krig. Begge Malis sønner drar for å kjempe, sammen med Ola. Vil hun noen gang få se dem igjen? Da en lastebåt ankrer opp inne i fjorden, rykker krigen med ett mye nærmere. En dag står Mali og ser hvordan himmelen mørkner av tyske fly på vei innover mot Stornes …

I lav høyde kom flyene inn mot bygda. Like før de strøk over land, åpnet de ild. – Dem skyt med mitraljøser, ropte Aslak. Det smalt i taket. De to småjentene ga seg til å gråte, og Herborg og Tordhild hadde sin fulle hyre med å forsøke å roe dem. – Dem traff taket, ropte Håvard. – Vi lyt ut og sjå! – Nei! ropte Mali. – Du går ikkje ut no. Fort, vi lyt kom oss i kjeller’n!. Det er ikkje båten dem vil tak, Håvard. Det er oss.

UTDRAG FRA BOKEN:
Ikke før var de kommet opp, så kom Johannes, rød i kinnene etter den raske turen fra Knausen.
– Såg de at dem bomba?
– Ja, det kunn vi da ikkje unngå, sa Håvard. – Vi både såg og hørt det levenet. Di gjekk no vel i kjeller'n, veit e?
– Vi gjord da det da dem kom att, nikket Johannes. – Vil dem bomb oss, Håvard?
– Sannelig om e veit ka dem vil, sa Håvard.
– Det kan hend at det fyrst og fremst er frakteskuta inni Svinvika dem vil tak.
I det samme kom Tordhild inn med Marilena på armen. – E tøkt det virka som dem slapp bomba berre på måfå, sa hun.
– Dem traff no ingen hus, mente Håvard. – Det kunn dem vel ha gjort, om dem villa. E trur helst det er båten dem vil tak, gjentok han.
– Trur du dem kjem att? spurte Johannes og gikk bort til stuevinduet og så utover.
– E veit ikkje, sa Håvard ærlig. – Om det er båten . . .
– Dem traff no ikkje den hell, så da kjem dem att, sa Johannes og snudde seg. – Ka skal vi gjer da?
– E tykkjer no at di skal bli her til kvelden, sa Mali og begynte å dekke middagsbordet. – Dem kjem no vel ikkje om natta, Håvard?
– Nei, om natta . . . Dem er no vel avhengig av lys for å sjå, veit e.
– Di skal ikkje sitt alein der oppe på Knausen når det kan vara fare for at dem kjem att, mente Mali og la en hånd på skulderen til Johannes. – Vi må held sammen. Her kan vi gå ned i potetkjeller'n.
– Kor trøgt er det egentleg nedi der? undret Ingeborg mistroisk. – Om det kjem ei bomb og treff garden, så . . .
– Vi er no trøggar der enn her oppe, feide Håvard henne av. – Kanskje kjem dem alder att, hell.
Men det gjorde de. Like før det led til nons hørte de den dype brummingen ute over Kvannes igjen. Det var Johannes som så flyene først. Han drev og lekte med en ball oppe ved flaggstanga og kom løpende inn.
– No kjem dem att, ropte han og snublet inn døren. – E ser dem. Fir stykkja!
De styrtet til vinduene. I lav høyde kom fire fly inn mot bygda. Like før de strøk over land, åpnet de ild.
– Dem skyt med mitraljøser, ropte Aslak. – Bevare me!
Ikke før hadde han sagt det, så så de spruten av kuleregnet i sjøen og innover snørestene på jordene. Og så smalt det i taket.
– Gud bevare oss! skrek Ingeborg og slo armene over hodet.
De to småjentene ga seg til å gråte, og Herborg og Tordhild hadde sin fulle hyre med å forsøke å roe dem i kaoset som fulgte.
– Dem traff taket, ropte Håvard da det igjen ble ørens lyd. – Vi lyt ut og sjå.
| – Nei! ropte Mali. – Du går ikkje ut no. Fort – vi lyt kom oss i kjeller'n! Dem skyt da etter oss. Det er ikkje båten dem vil tak, Håvard. Det er
oss.
– Dem slepp bomber ute i rabban, ropte Olav fra vinduet. – Brannbomber!
Fra vinduene så de hvordan flere små brannbomber smalt ned i skogen. Så forsvant flyene innover Todalen.