Nattefrost (Heftet)

Serie: Himmelbrann 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Himmelbrann
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202613259
Kategori: Romanserier
Omtale Nattefrost

Tønsberg anno 1783. Da 17 år gamle Kristin mister alt etter en kynisk konspirasjon mot familien og hjemmet, begynner hennes dramatiske kamp for rettferdighet og oppreisning.

Igjen besøker Kristin foreldrenes grav. Denne gangen er det et brev i skrinet. Nå blir hun enda mer bekymret for Marthe og Sigurd.
Tilfeldigvis får hun høre at enda en mektig mann står bak komplottet mot Hofstad – men hun akter ikke å gi opp kampen.

Lenge satt hun med bøyd hode. Så rettet hun nakken og brettet brevet sammen til en trekant. Hun håpet Marthe forsto at det var blitt lest. For hun hadde ikke noe svar, annet enn dette lille tegnet, tre kanter: Marthe, Sigurd, Kristin.

Til toppen

Andre utgaver

Nattefrost
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Solveig Sundset:

Utdrag

Kristin krysset plassen sammen med Anna. Morgenmørket var svart som bek, og det falt ett og annet tørt snøfnugg.

Trettheten lå som et stramt bånd over øynene hennes. Straks hun hadde lagt seg i går, var de marerittaktige bildene kommet tilbake. Så livaktige hadde de vært, at de fikk svetten til å drive av henne, der hun lå og vred seg i køyen. Til slutt hadde hun med dirrende fingre funnet frem Marthes hårlokk. Hun holdt den som en rosenkrans og strøk over den, mens hun lydløst mumlet en bønn om ro. Bilder av faren blandet seg med bilder av Aslag, før en nådefull stillhet omsider omsluttet henne, og hun sovnet.

Inne i kjøkkenet var stemningen spent og taus. Ebrikka var tilbake. Husmor kastet et raskt blikk på dem da de kom inn, så snudde hun seg tilbake mot det hun holdt på med. Det så ut som om hun satt og gjennomgikk noen lister, syntes Kristin. Ryktene ville ha det til at Ebrikka ikke kunne lese, men at hun gjenkjente bokstaver og sammenstillinger på en måte som gjorde at hun klarte å holde oversikt over det nødvendigste.

Kristin forsto ikke hvorfor, men hun hadde en følelse av at dette var viktig for husmor. Noe rørte seg bak i hodet hennes ved denne tanken, men hun fikk ikke tak på hva det var, og lot det fare.

Etter hvert som de samlet seg om gjøremålene, drev de inn i den dagligdagse rytmen. Ebrikka travet rundt, og selv om det var få bitende ord og lite kjeftbruk i dag, var hennes tilstedeværelse høyst merkbar. Alle var mer på ank, og den lette stemningen som hadde hersket på kjøkkenet i hennes fravær, var erstattet med noe mer anspent. Kristin ba en stille bønn om at husmor snart ville reise bort igjen – helst sammen med den ufyselige datteren Lina. Sinnet hun følte, overrumplet henne. Hun forsto at det var mye inne i henne som lå og trykket, og at hun trengte noe å ta det ut på – som Ebrikka og Lina. Begge var en torn i det som ellers var hennes trygge havn. Hun rettet ryggen og trakk pusten dypt. Se forbi det. Gjør arbeidet ditt, ikke mer, ikke mindre.

De hadde akkurat spist førdugurd, nesten i taushet, da det romsterte i forgangen ut mot borggården. Ebrikka så opp og reiste seg med et sukk. «Nikoline og Trulte, kom og bær,» sa hun og gikk ut. De to jentene fulgte subbende etter.

Kristin ryddet av bordet og begynte å skylle fatene. Hva foregikk der ute? Hun tenkte på Nikoline, som hadde vært så sint på henne etter at Halvor hadde bedt henne ut i stallen. Sinnet var glidd av henne nå, men hun snakket likevel ikke til Kristin i utrengsmål, og holdt en kjølig avstand.

Da døren igjen gikk opp, hørte hun et slags hyl, og så forskrekket opp. Nikoline og Trulte kom slepende inn med noen store kar. De gikk straks ut igjen, og kom tilbake med en hvinende grisunge med et rep rundt halsen.

«Kom da, gissegiss, din trekjepp! Du skal ikke slaktes,» sa Trulte beroligende. Hun satte til slutt en fot under rumpa på den tverre grisen og vippet den inn, slik at den måtte løpe to ganger så raskt med de korte forbeina.

«Skal det lages spedgris?» spurte Kristin med en viss uro. Hun hadde aldri likt å delta i dyreslakt, og det var verst med kalver, lam og grisunger. Men de gjorde vel ikke slikt her inne på kjøkkenet?

«Detta er ingen spedgris, han slutta å die for en måned sia,» sa Trulte mens hun tjoret den lille til et av bordbeina. Grisen skyndte seg innunder bordet og trodde seg usett der, for den ble stående urørlig og blunke, mens snøflekkene ble til vann rundt den.

Trulte smilte og så ut til å more seg. «Nå skal du få se no’ ukristelig festlig, Kristin!» sa hun og gikk bort til den store peisen. De andre jentene lo, og selv Ebrikka humret.

Etter å ha lagt i never og et vedlag, fyrte Trulte opp, og snart brummet flammene iltert. Så gikk hun bort til kråa ved siden av peisen. Der sto det noe som Kristin hadde tenkt på som et halvstort, rundt bord uten bein. Over det hadde det alltid ligget et stort, hvitt klede, og nå dro Trulte det av.

Kristin så på gjenstanden, og så ikke annet enn nettopp et rundt bord – helt til Nikoline og Trulte ga seg til å reise bordet på høykant. Det gikk brått opp for Kristin at det hun så på, var en liten gjengivelse av det store skovlhjulet hjemme på Hofstad. Minnene skylte over henne og fikk henne til å skjelve. Hun slo armene om seg selv.

Nå satte de to jentene i gang med å feste hjulet på et slags stativ, nesten som på en rokk. Etter å ha klirret med jernstenger og strukket på bånd, rettet de seg tilfreds opp. Så gikk de ut og hentet et stort slaktetrau. I det lå en hel lammeskrott, grårød og matt, med skanker og hode fjernet. Kristin kjente nysgjerrigheten stige. Hva var dette hjulet, og hvor hørte grisen til i alt dette?

De trædde lammeskrotten inn på et langt dreiespyd og løftet det opp på to løpehekter som var støpt inn i peismuren på hver side av ildåpningen. Lammeskrotten hang nå som i spranget, med flanken mot glomørja i peisen. For Kristin var det åpenbart at skrotten skulle stekes, men stort mer forsto hun ikke.

Trulte og Nikoline trakk det ene repet i en løkke fra det underlige hjulet og bort til den nærmeste enden av dreiespydet. Nå demret det omsider for Kristin. Likevel var tanken så fjern at hun knapt kunne tro det var sant. Nikoline hentet grisen, løftet den opp og satte den i hjulet. Så felte hun opp en lem som gikk i halve hjulets høyde, og der sto dyret med bare én vei å gå: fremover. Trulte dreide hjulet forsiktig i riktig retning. Grisen fulgte med et stykke bakover, før den forsto at den måtte gjenfinne likevekten. Så begynte den å springe med de små beina. Klovene laget en svak klakkelyd mot treverket i hjulet. Dreiingen ble overført til repet og videre til dreiespydet. Lammeskrotten roterte nå i en jevn bevegelse foran glørne, drevet av grisens tråkking rundt og rundt i hjulet.

Kristin slo hånden for munnen idet en forbløffet lyd unnslapp henne, og de andre jentene lo dempet.

«Detta har du ikke sett før, tenker jeg!» sa Trulte.

Kristin ristet langsomt på hodet mens hun betraktet grisen, som tilsynelatende uanstrengt og fornøyd trippet på stedet, mens hjulet pep og grein for hver omdreining. Likevel kunne hun ikke hjelpe for at hun syntes synd på den lille fangen med den krøllete halen og de blanke øynene. «Hvor lenge må den holde på, stakkar?»

«Det får ta den tida det tar.» Trulte rettet litt på spydet. En svak duft hadde allerede begynt å sive fra lammeskrotten. «Vi tar’n ut innimellom, så’n får en pust i bakken. Detta skal bli et voksent svin, vi kan’ke slite’n helt ut.»

Ebrikka klappet i hendene. «Tilbake til arbeidet! Vi kan ikke bruke hele dagen på dette. Nikoline, du ser til skrotten. Husk å smøre den nå og da. Jeg vil ha en riktig fin brunskorpe.»

Kristin fikk gå sammen med Isa for å lage suppe på erter, nedlagt sild og eple i sukkereddik. Det forestående selskapet var ingen hverdagsforeteelse, og hun forsto at Ebrikka ikke ville slippe henne til på egen hånd, i frykt for at hun skulle ødelegge noe av maten.

 

Kjøkkenet fyltes langsomt opp av ferdige matretter som skulle serveres greven og hans gjester. Ebrikka var uvanlig stillfaren, og Kristin klarte ikke å fri seg fra tanken på at husmor ventet på at noe skulle skje. Hun var liksom vendt innover i seg selv, som om hun la planer for noe. Men hva? Kanskje var det bare det forestående selskapet som opptok tankene hennes?

I gangen ut mot borggården var det en kjellerluke i gulvet. Isa viste Kristin den, og forklarte hva hun ville ha hentet opp fra matkjelleren. Kristin nikket og åpnet luken, så ble hun stående med oljelampen i hånden og se ned. Alt hun så, var et svart hull med iskald gravkammerluft som strømmet opp mot henne. Bare den øverste delen av trappen som førte ned i dypet, var synlig. Resten forsvant i mørket.

Isa stakk hodet rundt hjørnet. «Gå bara, Kristin. Det är inte så skummelt som det ser ut. Du venner deg til det.»

Kristin trakk pusten dypt. Hun snudde ryggen til hullet, følte seg nølende for med foten og fant trinnene. Så kløv hun baklengs ned til hun bare hadde hodet over gulvet. Hun løftet lykten og dukket ned i det underjordiske. Kulden omsluttet henne straks. Med lykten i den ene hånden snudde hun seg langsomt, foroverbøyd under det lave taket. Hun stålsatte seg. Hjertet hamret. Var det dette som var mørkeredsel? Det var noe nytt for henne.

Lyset fra lykten kjempet tappert mot det tette mørket. Likevel var det for svakt til at hun kunne se hvor rommet endte, det avdekket bare de nærmeste hyllene. Kjellerrommet kunne være like stort som hele godset, for alt hun visste – eller det kunne være bare et lite kammer.

Hva var det hun skulle hente? Jo, en sildebøtte, epler og en kagge av husets egen sider. Hun mumlet det høyt: «Sild, epler, sider.»

Flere hyller dukket frem etter hvert som lyset skinte på dem. De var ryddige og rikholdige, og hun gikk langsomt langs dem, mens hun betraktet hver enkelt gjenstand.

Det var som om det gravkammeraktige rommet hadde ventet på at hun skulle komme og kjenne på dødsrikets stillhet. Som om det var hit de kom, alle de som hadde krysset over til den andre siden. Hun følte dødningepusten i nakken, og bråvendte så oljen skvulpet i lykten. Flammen dirret blått før den tok seg opp igjen – og hun så rett på trebutten med sild. Hun satte lykten på gulvet, løftet butten ned og bar den bort til trappen. Trangen til å klatre opp i lyset og varmen var sterk, men hun tok seg sammen og gikk tilbake med faste skritt.

I lysskjæret så hun noe pile over gulvet, men i stedet for å bli redd husmusene, følte hun at det var noe hverdagslig og trøstende over de små skapningene. Hun bøyde seg for å ta opp lykten igjen, da det skjedde. Et smell runget gjennom kjelleren, som et tordenskrall, og lysåpningen fra trappen forsvant.

I samme øyeblikk forsto hun at noen hadde stengt henne inne i kjelleren. Hun vaklet bakover og tråkket på lyktens messingfot. Idet den vippet over ende, kvalte oljen den spede flammen, og det svarte mørket slukte henne.

Til toppen

Bøker i serien