Gerda slurpet kaffe og huffet seg over nyhetene de ble servert fra radioen. Først all elendigheten fra utlandet, og dertil enda mer fra Norge. En mann var funnet død i et skogholt i en liten fjordbygd. Politiet var foreløpig sparsomme med opplysninger, men vedgikk at det muligens dreide seg om et mistenkelig dødsfall.
«Nei og nei!» utbrøt Gerda. «Og så like i nærheten og allting.»
«Vestnes kommune ligger både flere fergeturer og flere veistrekninger fra Vintervik,» sa Mattias.
«Men mannen er myrdet!»
Mattias syntes hun overdrev. Han sukket lydløst. De burde nok ikke lyttet til nyhetssendingen samtidig som de drakk ettermiddagskaffe og spiste småkaker.
«Det er slett ikke sikkert.»
Gerda var svært sikker i sin sak.
«De ville neppe tatt det med i nyhetssendingen hvis det ikke dreide seg om drap. Huff og huff! Jeg trodde vi skulle få en fredelig vår.»
Mattias reiste seg og skrudde av radioen idet nyhetsoppleseren begynte å ramse opp værmeldingen for det langstrakte landet.
«Nå synes jeg du bekymrer deg unødig.»
«Nei, det gjør jeg aldeles ikke.» Hun ga ham et strengt blikk da han satte seg igjen. «Du har vel ikke glemt hva som hendte på Kråkenes? Hvor forferdelig galt det kunne endt?»
Heldigvis ringte telefonen, og Gerda var rask med å komme seg på bena. Det var med årene blitt en fast regel, at hun hadde forrang til å løfte av røret. Dermed slapp Mattias å svare. Det var forresten et unødvendig spørsmål. Selvsagt hadde han ikke glemt, men han kjente heller ikke noe behov for å rippe opp i dette.
Mattias unnet seg en kake til, ettersom telefonsamtalen der ute i gangen lot til å bli langvarig. Da var det i hvert fall ikke doktor Birk som trengte skyss, fastslo Mattias. Det var nok helst en av de taletrengte skravlekjerringene fra misjonsforeningen som var på tråden.
Et kort, lite øyeblikk vendte tankene hans tilbake til hendelsen i februar, men han fikk raskt kontroll over de dystre minnene. Livet gikk tross alt videre. De to som døde var begravet på hver sin kant, og de to eldre beboerne holdt fast ved at de ville fortsette livet sitt på Kråkenes. Verken Kjartan med astma og dårlig hjerte eller den distré og eksentriske Oddlaug, lot seg skremme vekk fra øya. Doktor Birk mente at de burde fått plass på aldershjemmet. Mattias var til dels enig i at det ville vært best for de to gamle menneskene, samtidig forstod han ønsket deres om å få bli værende i sine egne hjem.
Gerda kom tilbake. Hun smilte opprømt med tårevåte kinn.

Til toppen