Folk Günther spør om veien til sykehuset, stirrer med undring på ham, men gir ham opplysningene han trenger, og snart står han foran den store bygningen. Han har løpt hele veien. Det er så mange slags tanker som har svirret rundt i hodet siden han forlot Grua, og nå gjør han et iherdig forsøk på å sortere og rydde opp. Christer, for eksempel? Hvem tar seg av ham? Han regner med at noen har tenkt på det.

Den første sykepleiersken som møter ham, stirrer forskrekket inn i det skitne ansiktet. Mannens øyne er store og fylt av frykt, men samtidig vitner de om en besluttsomhet som får henne til å grøsse.

– Jeg leter etter Maren. Det kommer lynraskt. – Hun er fra Lunner. Jeg er ektemannen hennes. Hun har enten nedkommet eller holder på å føde nå.

– Jeg skal finne ut av det, sier pleiersken, – vær vennlig å sette Dem så lenge. Hun stirrer på det størknede blodet i ansiktet hans. – De kunne trenge litt legehjelp selv, sier hun forsiktig. – Skal jeg se på sårene Deres?

Günther rister på hodet. – Finn Maren! sier han bestemt.

Pleiersken nikker og forsvinner inn i en korridor.

Han klarer ikke å finne roen og gir seg til å vandre frem og tilbake. En kvinne og hennes lille datter kryper sammen på stolene der de sitter og venter, og det går med ett opp for Günther hvordan han må se ut. Han stanser. – Min kone ligger her, sier han så rolig han makter.

Kvinnen møter blikket hans med uro og hånden hennes fanger datterens.

– Hun ligger på fødeavdelingen.

–Det er Maren Gregersen, ikke sant? Sykepleiersken som skulle hjelpe ham, er tilbake. Hun holder et skjema i hånden.

Günther nikker stivt. Han er rødsprengt i øynene, aldri har han vært reddere for å motta en nyhet.

– Følg meg, er De snill. Pleiersken snur seg og går raskt tilbake den veien hun kom.

Det svimler for Günther. Hvorfor var hun så kort, og hvorfor kom det ingen forklaring? Kan det ha skjedd som han frykter mest av alt? Han fester blikket på kvinnens hår, noen lokker danser i nakken. Lukten av legemidler får ham til å føle at han skal kveles. Han har aldri likt sykehus.

– De kan sette Dem her. Pleiersken nikker mot en stol som står til høyre for en dør med skiltet Dr. Breian.

Günther setter seg lydig selv om han aller mest har lyst til å skrike. Blikket flykter mot en kvinne som vandrer frem og tilbake i korridoren. Hun presser hendene mot ryggen, og iblant stanser hun og puster tungt.

– Herregud! Günther reiser seg. – Jeg kan da ikke bli sittende her, og hvor blir det av sykesøsteren? Han stiller seg opp foran doktorens dør, løfter hånden og banker varsomt.

Ikke en lyd kommer der innefra.

Det begynner et sted inni ham, vokser og vokser, og blir til en angst som herjer vilt. Slagene som denne gangen treffer døra, får den gravide kvinnen til å fare sammen. Hun stanser og stirrer på mannen som forårsaker bråket, og er sikker på at knyttneven hans når som helst kommer til å smadre døra. Så oppdager hun hvor skitten og blodig han er. Raskt forsvinner hun inn i et annet rom.

Gråsvarte prikker danser for øynene hans, navneskiltet på døra er uleselig. Uten at han registrerer det, legger han hånden på dørhåndtaket og dytter den opp med en veldig kraft.

– Hvor er Maren? Stemmen er forvrengt og høres ut som om den kommer fra et sted langt borte.

– De kan ikke bare komme stormende inn på denne måten! Legen, en kortvokst mann med skallete isse, reiser seg bak kontorpulten. Nevene hans er knyttet der de presses ned mot pultplaten. Pleiersken rygger et skritt og blir stående klemt inn mot det store vinduet.

– Det er verre å la meg bli sittende og vente. Günther møter mannens blikk som virker større enn det som er vanlig bak hornbrillene. – Og hvorfor svarer dere ikke på det enkle spørsmålet mitt? Hvor er Maren?

Til toppen