Maja åpnet døren inn til barneværelset og ble overrasket da verken Solfrid eller Belinda var der inne. Hvor hadde de tatt veien? Hun kikket seg rundt og la merke til et brev som lå på bordet. Hun rev opp konvolutten og brettet ut arket.
«I himmelens navn. Hva har den dumme jenta funnet på nå,» sa hun høyt. «Hun har tatt med seg Solfrid og reist.» Vi kommer aldri tilbake, sto det. 
Maja ble rasende, kjente at det kokte i henne. Maken til frekk jente! Solfrid tilhørte familien. Hun var Jørans datter!
Hun skyndte seg ned på kjøkkenet, hvor Hilda var i gang med å dele et kjøttstykke.
«Belinda har reist med Solfrid. Se her.» Hun viftet med brevet foran Hilda. «Det står at hun aldri kommer tilbake. Jeg er så sint at jeg kunne ha hylt.»
Hilda tok brevet og leste det. «Jøss, har Belinda gått fra vettet? Hun eier jo ikke nåla i veggen. Hvordan skal hun klare seg sammen med en unge som ikke er som andre? Nei, det er det verste …»
«Ja, det er det!» freste Maja. «Hvor er Amalie?»
«Hun er i stuen og tørker bordene.»
Maja gikk inn i stuen og beordret tausa å hente drengene. «Ja, de skal finne Belinda med en eneste gang. Hun kan umulig ha kommet langt. Hvordan er det mulig å snike seg ut uten at noen har hørt henne?»
Amalie slo blikket i gulvet. «Jeg var klar over det,» kom det lavt.
«Hva?» utbrøt Maja. «Visste du at hun skulle dra sin vei. Og så sa du ikke noe til meg?»
«Belinda orket ikke bo her lenger. Hun var blitt så glad i Solfrid at hun tok henne med seg. Jeg er lei for det, men jeg lovte henne å ikke si noe til deg.»
Maja stirret på Amalie med åpen munn. Tausa som hun hadde stolt på i så mange år, hadde latt være å fortelle om Belindas flukt. Det var utilgivelig. 
«Så du var med på det. Jeg kan ikke få sagt hvor skuffet jeg er. Du kan pakke kofferten din og reise omgående. Du har gått bak min rygg, og det tolererer jeg bare ikke!»
Amalie vaklet litt før hun så på henne. «Jeg kan ikke reise. Jeg har ingen andre enn dere. Du kan ikke mene at jeg …»
«Jo, det mener jeg. Solfrid er Jørans datter. Hun skulle vokse opp her, ha det trygt og bekvemmelig. Så … Nei, dette finner jeg meg ikke i. Gi beskjed til drengene før du begynner å pakke. Jeg vil aldri se deg igjen!» Dermed marsjerte hun ut og hastet opp i værelset. Hun var skuffet, sint og lei seg. Amalie av alle, tenkte hun hatsk. Tausa som Maja alltid hadde stolt på. Var det virkelig mulig? 
Det banket på døren, og Hilda kom inn. Hun bøyde nakken. «Med all respekt, Maja. Du kan da virkelig ikke mene at du skal sende Amalie på dør. Hun har nettopp vært syk og har ingen andre enn oss. Du må forstå at hun kommer til å bli en … Ja, hun er fattig.»
«Det skulle hun ha tenkt på før hun holdt seg inne med Belinda. Jeg hadde bestemt meg for å ta meg av Jørans datter. Så blir Amalie med på den ville, dumme drømmen til Belinda! Jeg er rasende, så det er nok best at du går, Hilda. Jeg vil ikke prate med noen av dere.» Hun sendte kokka et lynende blikk. «Var du også klar over dette?»
«Nei, det var jeg ikke. Jeg ble like overrasket som deg. Jeg kan ikke klandres for hva Amalie har rotet seg opp i.»
«Det er bra. Jeg kan ikke miste deg også.» Maja knyttet hendene sammen. Hun forsøkte å stagge sinnet, men det var sannelig vanskelig. 
«Jeg ber deg, frue. Ja, jeg får si frue, nå. Du kan ikke sende Amalie på dør. Hun har vært her i mange år og har alltid vært til å stole på.»
«Ja, men ikke nå lenger. Hun har gått bak min rygg. Jeg finner meg ikke i det.»
«Kjære, frue. Du var ikke interessert i barnet. Belinda syntes det var forferdelig. Derfor dro hun.»

Til toppen