Olga var i godt humør da hun dro hjem fra arbeid. Den lille praten med Adeline og Dora, og spesielt Doras vilje til å hamle opp med Skjeløyde Helga og trollkjerringene hennes, fikk Olga til å smile.
– Trollkjerringene … humret hun for seg selv. Kanskje de ble litt mindre skumle hvis hun kunne tenke slik på dem?
Rufsen snuste ivrig langs veien, og hun ga ham tid. Selv om humøret hennes var bedre enn på lenge, hastet det ikke å komme seg hjem til Foyngården. Allerede nå merket hun en økende motvilje mot å gå inn i gården. Hun slet med å føle seg hjemme der, og det til tross for at hun hadde vært der mange ganger sammen med Adeline. Det føltes bare ikke riktig, det var ikke hjemme.
Hun gikk innom suppekjøkkenet, der Ella og Petra var i full gang med dagens servering. De to enkene var i sitt ess. Røde i kinnene, og med noen forvillede hårstrå som hadde funnet veien ut av skautet, lo og skravlet de med kundene. Det hjalp å se dem, særlig da Petra oppdaget Olga og lyste opp.
– Er det du som kommer da, Olga? utbrøt hun og ga Olga et smil som var så varmt som en klem. – Er du her for å hente suppespannet til fru Eide?
– Ja, svarte Olga. – Det er min oppgave nå.
– Gi meg et øyeblikk bare, sa Petra etter å ha hilst på Rufsen. – Så skal jeg fylle et spann til dere.
Hun smatt bak benken og fylte spannet breddfullt. Det var godt og tungt da Olga fikk det.
– Jeg setter det på bok, sa Petra. – Noen fordeler skal dere ha, dere som hører hjemme i gården her, vet du.
Kommentaren fikk tårene frem i øynene på Olga. Det gjorde godt å høre at Petra mente at hun hørte til der. Hun smilte for å skjule at hun var blank i øynene, takket for suppen og fortet seg i vei.
Da hun kom ut på gårdsplassen, forsvant den varme følelsen som dugg for solen. For der var de. Skjeløyde Helga og trollkjerringene. De satt på trappen til Olgas oppgang med en kaffekopp eller et strikketøy i hendene.
Hva gjorde de der? Ingen av dem bodde i samme oppgang som henne.
Olga svelget tungt. Tanken på at hun måtte gå i sikksakk mellom dem opp trappen for å komme seg inn, fikk hjertet til å dunke fortere.
– Kom, Rufsen, vi må bare få det overstått, sa hun idet hun begynte å gå.
Kanskje de fem ikke brydde seg om henne?
Kvinnene var i full gang med å diskutere et eller annet, og om hun var heldig, var det mer spennende enn at hun kom gående.
Men så heldig var ikke Olga.

Til toppen