Ny hverdag (Heftet)

Serie: Anna fra Røros 24

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Anna fra Røros
Serienummer: 24
ISBN/EAN: 9788202651343
Kategori: Romanserier
Omtale Ny hverdag
Anna og Charlotte er tilbake på Røros, sammen med trettenåringen Oddrun, som blir som et nytt familiemedlem. Anna håper at hun og svigerinnen nå får et mer fortrolig forhold til hverandre, at de endelig kan bli som en felles storfamilie.

Anna følte at Charlotte var oppriktig når hun sa at hun satte pris på hjelpen hun hadde fått. Så gikk de da også og bar på hvert sitt barn, unger som ville bli født omtrent samtidig. Nye familiemedlemmer som kunne knytte dem enda sterkere til hverandre i fremtiden.
– Jeg er virkelig glad for at du ser slik på det, sa Anna både tafatt og rørt, og hadde vansker med å få stemmen til å bære. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle ordlegge seg for å få Charlotte til å skjønne hvor mye det betød for henne at de hadde lagt uoverensstemmelsene bak seg.

Til toppen

Andre utgaver

Ny hverdag
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

Anna ante først ikke hva hun skulle gjøre der hun sto nede i hallen i det store huset til Constance. Hun hadde Thore på armen, og ved siden av henne sto Charlotte med et fortvilet uttrykk i ansiktet. Ifølge svigerinnen var Oddrun, trettenåringen fra Hamar som skulle bli med dem til Røros, forsvunnet. Burde hun ringe politiet? Nei, Oddrun hadde sannsynligvis bare tatt seg en tur utenfor gjerdet. Og hun kunne umulig ha kommet langt. For selv om hun var blitt dyktig til å bevege seg med krykke, hadde hun tross alt bare ett brukbart bein. Men hvorfor i all verden hadde Oddrun gått ut på gata? Hun hadde da formanet både henne og Charlotte om å holde seg i den store hagen. Eller kunne noen virkelig ha tatt henne med seg med makt, slik Charlotte hevdet? Charlotte hadde vitterlig hørt henne snakke med noen ved porten, men ante verken hvor mange de kunne ha vært, hvor gamle de var eller hvordan de var kledd. Da hun hadde gått dit for å se etter, var Oddrun som sunket i jorden. Ikke hadde det vært noen andre i nærheten heller. Det hele var et mysterium. – Vi får gå ut og lete, sa Anna til tjenestepiken Marte idet hun gikk ut gjennom døren og ned trinnene til grusgangen med Thore på armen. Han vred seg som en ål i armene hennes og ville gå selv. Han var blitt så tung i løpet av sommeren at han rent var vanskelig å ha på armen når han var så urolig. Hun satte ham ned på grusgangen, og han begynte straks å stabbe av gårde på raske bein. Anna kikket seg grundig rundt i hagen. Men ingen Oddrun var å se, så om hun hadde gått ut på gata hadde hun neppe kommet tilbake, om hun da ikke hadde gått rundt huset. – Ser du etter om hun er på baksiden, Marte, så tar jeg en tur ned til gata på denne siden. Marte bare nikket og gikk av sted. Thore var alt på vei ned mot porten. Han hadde fått et lite forsprang. Gangveien hellet, og gjorde det vanskelig for ham å holde balansen. Han datt på rumpa, men lot ikke til å miste motet av den grunn. Fort som et lyn reiste han seg opp igjen og stabbet videre. Da så hun at porten ikke var helt lukket. Anna småløp etter for å nå ham igjen før han forsvant ut på gata på egen hånd. Han ga fra seg et misfornøyd lite grynt da hun løftet ham opp. – Nå skal vi se om vi ser noe til Oddrun, sa Anna mildt inn i øret hans, og tok et skritt gjennom den halvåpne porten og ut på fortauet. Ingen Oddrun var å se noen steder. Først nå ble Anna bekymret for alvor. Hun skjønte at hun måtte lete i de nærmeste gatene. Men hun kunne ikke gå rundt med Thore i armene, hun måtte vente til Marte var tilbake. Hun snudde seg og så opp på huset, men kunne ikke se noe til Marte. Kanskje hadde hun gått ut porten på baksiden og lette der også? Charlotte var på vei ned den brede trappen. Hun klamret seg til rekkverket. Selv på avstand kunne Anna se hvordan svigerinnen skalv. Anna snudde seg tilbake og tittet oppover og nedover den lange gata, men hun så fremdeles ikke snurten av Oddrun. Gata var riktignok ikke tom, den var sjelden det. Et pent kledd par var ute og spaserte, og noen yngre menn beveget seg raskt, som hadde de et viktig ærend. Et par syklister og noen hestekjøretøy var også å se, og et stykke borti gata sto en sort automobil og durte og ga fra seg grå røyk. Men ingen ungjente med bare ett bein. I det samme innså Anna at hun ikke kunne ringe politiet. Om hun varslet at Oddrun var forsvunnet, ville de spørre hvor gammel hun var, og hvor lenge hun hadde vært borte. At en trettenåring sprang alene omkring på dagtid, var neppe noe politiet ville bruke krefter på, selv ikke en som var avhengig av krykke. Dessuten hadde hun ikke vært borte mange minuttene. Og ikke minst, hvordan skulle de forklare hvorfor ungjenta bodde hos dem? Kunne de risikere å bli anklaget for selv å ha røvet med seg Oddrun?

Til toppen

Bøker i serien