Nye bekjentskap (Heftet)

Serie: Livet på Solhaug 5

Forfatter:

Bli abonnent

Bli abonnent – få bøkene automatisk rett hjem i postkassen!

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet på Solhaug
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202572730
Kategori: Romanserier
Omtale Nye bekjentskap
Søsteren til Iselin kommer på uventet besøk til Solhaug. Sørine må innrømme at hun liker henne langt bedre enn stemoren, men hun skjønner snart at det er isfront mellom søstrene. Det blir ikke bedre av at Inga Karoline røper en av Iselins hemmeligheter.

Faren hadde lyttet oppmerksomt til uenigheten mellom søstrene. Nå strøk han en hånd over pannen og smilte: – Jeg kan ikke huske at jeg så deg her i mai, Inga Karoline.
– Det var fordi jeg ikke var bedt.
Det ble stille rundt bordet.

Til toppen

Andre utgaver

Nye bekjentskap
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

– Føler du deg bedre i dag? Petra sto med ryggen til Sørine da spørsmålet kom. Hun snudde seg sakte om, så på henne et langt øyeblikk og nikket. – Jeg er bra nå. – Det er godt å høre. Sørine skylte av bakstetrauet og la det til tørk på benken. Olai og Ranveig hadde vært i skogen på morgenkvisten og plukket favnen full av einer. Etterpå hadde stalldrengen fyrt opp under den store bryggerpannen. Det kokte einervannet, briskelågen, ga fra seg en herlig duft som fikk Sørine til å tenke på skog, granbar, kongler og jul. Det var bare en uke igjen til slaktingen. Petra og hun hadde akkurat gjort seg ferdige med å skrubbe rent alt de behøvde av trau, pølsestamper, saltbalje, hakkebrett og annet husgeråd. Sørine dyppet en fille i vannet og vasket langbordet grundig. Hun måtte bløtlegge en gjenstridig flekk, men den forsvant til slutt. Bordet måtte være skinnende rent og uten uhumskheter før slaktestellet tok til. All vaskingen hadde gjort henne svett, så hun deiste ned på nærmeste stol og lo. – Det er lov å bevilge seg en pause, Petra. Vi er alene her, vet du. Petra nølte litt, så hentet hun en krakk og satte seg ved siden av henne. – Vi fikk ikke pratet sammen i går, og … var det noe nytt på kirkebakken? – Presten leste opp navnene på alle som har dødd dette året, og det … Sørine tidde og lette etter ord som kunne beskrive den rette følelsen. – Det var høytidsstemt, sårt og vondt. Jeg kjente ikke alle, og jeg må ærlig innrømme at det ikke grep meg i like stor grad da han nevnte de eldste. Jeg vet det høres kynisk ut, men noen av dem var mette av dage. Verre var det med navnet til den forulykkede jentungen … Petra så spørrende ut. – Husker du ikke? Hun som Olai leste om i avisen. Åtteåringen som ble påkjørt. – Jo, jo! Når husker jeg det. Det var en tragisk hendelse. – Det var det, Sørine forsøkte å fortrenge de forferdelige skrikene fra jentas mor da navnet ble lest opp. De ga fortsatt gjenklang i hodet. – Det må ha vært en grusom opplevelse for familien. Det kan ikke ha vært til å forstå at i det ene øyeblikket er hun livsglad og i live, i det neste er hun død. Alle foreldre burde være forskånet for å miste ungene sine. Petra løftet hodet med et rykk. – Det er helt sant, og det er mange måter å miste et barn på. Det behøver nødvendigvis ikke dø, men det er smertefullt å være atskilt fra det likevel. – Å? Sørine skjønte at hun burde ha sagt seg enig, men hun ble så forbauset over iveren Petra plutselig viste. Reaksjonen tydet på at dette var et sårt punkt for henne. Petra snudde hodet halvveis bort. Ansiktskonturene ble tegnet opp med ilden fra peisen i bakgrunnen. Det viste små, myke lepper, en skarpt tegnet nese og en dyp nyve over det synlige øyenbrynet. Hun åpnet munnen flere ganger og brystet hevet seg som om hun tok sats: – Jeg tenkte ikke på noe spesielt, sa hun med ettertrykk, noe som bekreftet Sørines mistanke om at hun løy, – men denne jentungen døde etter et sammenstøt med en automobil, broren din forsvant i elva, og onkelen din utvandret til Amerika. Alle er borte – mistet på hver sin måte. Sørine rykket til: – Hva vet du om onkel Alfred? – Han har da blitt nevnt. Jeg vet i hvert fall at morfaren din hadde to barn; sønnen som utvandret og datteren som døde. Det er kanskje faren din som har nevnt ham, jeg husker ikke, du har ikke gjort det … – Ne-ei. Sørine slet med å huske hva hun eventuelt hadde sagt om Alfred. – Det stemmer at onkel forlot Solhaug, men det var lenge før min tid. Ti–femten år før jeg ble født. – Det kan så være, sa Petra, – men poenget er at morfaren din også opplevde å miste et barn. Selv om sønnen ikke døde. Jeg vet ingenting om årsaken til at onkelen din dro, eller hvordan avskjeden opplevdes for dem, men jeg tenker ofte at …, nå vendte hun hodet enda mer til siden, slik at ansiktet lå i halvskygge, – … at å miste noen som lever kan være mer brutalt enn å ha en sønn eller datter som er død. – Jeg vet ikke helt om dette kan sammenlignes, hvisket Sørine ettertenksomt. – Det kan det nok ikke, sukket Petra, som omsider møtte blikket hennes. – Det er bare det at jeg tror det må være verre å ikke ha kontakt med et barn som lever. Som kanskje går rundt og sliter med livets utfordringer uten at du kan være der til hjelp og støtte! Jeg er ikke mor selv, men jeg kan bare forestille meg den avmakten man må føle når man mister kontakten med det barnet man kun ønsker å beskytte! Det siste kom som et rop. Sørine kulset. Petra benektet halvveis at hun hadde noen erfaring med tap, sorg og savn, men det måtte være en løgn. Det ante henne at Petra bar på slike smertefulle opplevelser, men hun ville tydeligvis ikke fortelle om det. Derfor ble det til at Sørine dempet stemmen og snakket så skånsomt hun kunne: – Alle opplever å miste noen, Petra. Det sies at tiden leger alle sår … – Nei! avbrøt Petra. Hele den spinkle kroppen skalv, og hun løftet hendene som et skjold foran seg. – Det er et ordtak uten håp, det er bare intetsigende og fordømt tull!

Til toppen

Bøker i serien