Alva følte krigen på kroppen hver eneste dag. Selv om ikke de harde kampene var i nærheten av godset, kjente hun likevel at de var i en svært uvanlig situasjon. Alle flyktningene som de hadde tatt inn på godset, var en daglig påminner om det. Men det ga henne en form for mening å hjelpe dem. Den samme meningen som hun tidligere hadde kjent når hun satt og malte. Hadde det bare ikke vært for at det fantes en spion i deres midte.

– Vi er nødt til å gjøre noe, sa hun til Mogens. – Myndighetene ser ikke ut til å finne ut hvem dette mennesket er, da er det opp til oss.

Mogens ristet på hodet. – Vi må la det være opp til dem, Alva. Vi har ingen politimyndighet, og må ikke engasjere oss i slikt som kan være farlig. Det beste er om vi later som vi ikke vet noe. Spionen vil neppe gjøre oss noe.

Alva tenkte at han hadde rett, men likevel ville ikke tankene gi seg. Hun hadde Emily å tenke på, og var også gravid med et annet barn. Hun likte ikke at det befant seg et menneske på godset som var farlig, som de ikke visste hvem var. Hva om spionen fortalte fienden om at det befant seg et stort antall flyktninger på godset, og tyskerne bestemte seg for å angripe med bomber? Tyskerne hadde ikke brydd seg om sivile tap tidligere. De torpederte RMS Lusitania, som var en passasjerbåt med kvinner og barn, i tillegg til menn. Hva ville hindre tyskerne å angripe dem?

Slike tanker holdt Alva våken om nettene, og hun gikk tilbake til planene hun hadde hatt med Anders. Da de hadde forsøkt å legge en felle for spionen. Det hadde ikke fungert den gangen, men hva om det kunne fungere dersom hun la en felle selv?

Hun stirret ut av stuevinduet, mot hagen som morgensolen kastet lange skygger over. Det kunne vært idyllisk, men spenningen lå som et usynlig teppe over alt.

Hun snudde seg, gikk bort til bokhyllen som var igjen etter enkefruen. Rekke på rekke med skinninnbundne bøker. Alva lot fingeren gli over dem, som om bøkene kunne gi henne noe svar på hva hun skulle gjøre. Hun hadde aldri vært spesielt glad i å lese, og under denne krigen var lysten naturlig nok ikke blitt noe større. Hun grep en tilfeldig bok, trakk den ut. Det var en gammel utgave av Victor Hugos De elendige. Hun kjente på ironien i det, boken passet så altfor godt på hennes og flyktningenes situasjon.

– Mor! Emily kom gående inn i værelset. Smilet var bredt som vanlig. For henne var hverdagen med flyktninger normal, hun kjente ikke til så meget annet. Alva og Mogens var bevisste på å gi datteren en god hverdag, hun skulle ikke kjenne på noe krigsfrykt. Emily hadde favorittdukken i hendene. – Far sier jeg kan få en kjole til henne til jul, sa Emily. Alva måtte smile. Det var likt Mogens å skjemme bort datteren, det var ikke måte på alt han ønsket å gjøre for henne. Mogens var en snill mann. Tenk at hun en gang hadde vært redd for ham, trodd at det var han som fulgte etter henne under studiene i Paris.

– Sier far det?

Emily nikket ivrig på hodet. Alva kjente en flik av fred mens hun betraktet datteren. I de mørke stundene under krigshverdagen var datteren et lys som fikk henne til å kjenne noe annet enn bare engstelse. Om de bare kunne finne denne spionen. Det var vanskelig å gi slipp på tanken om at hun kunne gjøre noe. Hvordan kunne hun sitte stille og vente, vel vitende om at det kunne bli en farefull situasjon i fremtiden? En situasjon som kunne true livene til dem alle.

Blikket gikk mot maleriene på veggen. Hun var ikke ferdig med sitt eget veggmaleri. En gang hadde kunsten vært hele livet hennes. Det alt dreide seg om. Krigen hadde endret alt det. Nå gikk det lang tid mellom hver gang hun malte. Hvordan kunne hun gjøre det, når verden rundt dem sto i brann?

Emily hadde satt seg i sofaen, hun lekte med datteren. Trangen til å beskytte henne mot alt vondt vokste i Alva. Mogens fikk si hva han ville. Hun skulle finne en løsning på hele situasjonen med spionen. Det var hun nødt til, for datterens skyld.

Til toppen