Nye horisonter (Heftet)

Serie: Jordmoren 66

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Jordmoren
Serienummer: 66
ISBN/EAN: 9788202379773
Kategori: Romanserier
Omtale Nye horisonter
Mystiske ting skjer på aldershjemmet der Vicky arbeider. Flere pasienter har dødd på uforklarlige måter, og Vicky begynner å mistenke en av de ansatte. Imens presser Georg på, for endelig å gjøre Vicky til sin. Men det finnes en annen også – en mann som i all hemmelighet har lagt sin elsk på den vakre sykepleieren.
I Sæterdalen er det mange vonde følelser mellom Astri og Trond. Politiets etterforskning av Mildrids død er avsluttet, men andre og vel så alvorlige anklager er i ferd med å flyte til overflaten.

Trond hadde ikke lov til å plante tvilen i henne på den måten. Han dro fingrene gjennom luggen, som ikke var mye til lugg lenger. Vikene vokste, nesten fra den ene måneden til den andre. Han skalv.
– Faen å, Astri. Vess du veit det alt, så sei det først.
– Trond! ropte hun, så det ga gjenklang i rommet. – Jeg hater alle dine gåter!


UTDRAG FRA BOKEN:
Da Astri kom ut fra sykehuset, fantes det ikke lenger spor etter uværet som hadde rast. Hun var så sliten at hun var redd for å lukke øynene, selv mens hun gikk.

Men der sto Volvoen, slik Trond hadde lovet. Han åpnet døren på sjåførsiden.

– Der e du, kjerring. Det e mange som lure på kor du e blitt av.

– Jeg er jordmor, sa Astri trett da hun satte seg inn i bilen. Gud, så deilig det skulle bli bare å sitte ned, mens en annen tok seg av alt.

Han startet motoren, svingte ut i den smale, hullete gaten. Hun hadde ventet seg et bredt, velkommende smil, men selv om hun følte seg elendig, merket hun at det ikke sto så bra til med han heller. Han var uflidd, og hadde ikke barbert seg på et par dager. Han hadde mørke skygger under øynene, og virket magrere. Var det av bekymring for henne? Nei. Hun visste hva som skjedde. Veggene lukket seg rundt Trond Helgebakk; lukket seg langsomt, men uavvendelig.

– Trond, sa hun lavt. – Jeg vet du har hatt det tøft, men det har jeg også.

Han så ikke på henne.

– Ja ja. Æ forstår at du ha nån spørsmål, slik at du kan sitt og tøm posen. Det e godt, det.

Hva var dette? – Nei. Jeg trenger ikke spørre, Trond.

– Kålles gikk det med hu som skull fød?

– Tvillinger. Premature. De lever, og lever kanskje opp til å bli store. Det vet jeg ikke.

Han lo en tvungen latter. – Men det skjedd itj akkurat nåkka kriminelt, går æ ut fra?

– Jo. Dette blir ballade, Trond. Det ender sikkert som en politisak. Og jeg har mye å forklare. Hva synes du om det?

– Itj nå' problem, brunsukkeret mitt. Æ elske politiet. Æ synes dem lure i skyggen, kvær dag. Æ veit at dem e interessert i dæ å. Når du va så korka dum at du gifta dæ med mæ.

Trøst ham. Stryk ham på kinnet. La ham tømme seg.

Hun tenkte det, ja, men han var ikke den eneste som trengte trøst nå. Som mannfolk flest trodde han vel at siden han tjente mest, så hadde han også de største problemene. De eneste som var å bry seg om.

De kjørte i taushet lenge. De nærmet seg det første ferjeleiet, der de måtte vente en god stund. De satt der, i bilen. Det var en varm dag, og de hadde vinduene halvåpne. En lang buss, Sæterdalen Billag, sperret utsikten foran dem. Bak dem kom syklister og motorsyklister, og en og annen bil.

– Det vart litt av ein syttende mai, sa han. Hun fikk nesten sjokk da hun så at han satt der og røykte. Hun hadde ikke helt vennet seg til det. – Kjedelege, pompøse tala. Eidsvoll og Wergeland, og så om demokratiet som må forsvaras te einkvar pris. Æ syntes folk stirra på billagssjefen da, Astri. Om det no va slik, at æ va tilhengar av sosialdemokratiet.

Hun glippet med øynene.

– Alt gikk vel godt med ungene?

– Hu Grete fikk no mesta morsansvaret, hu. Men dem har verre my på Storset. Hu Lise syns berre det e triveleg at dem kjem.

– Har noen spurt etter meg?

– Åh, han doktor Grimset og hu nye helsesøstra va da frampå. Og så ei kjerring som ska fød om et par vekka, slik æ tru det. Og ei melding fra sanitetsforeninga, og så ett og anna fra Røde Kors. Æ veit itj mer.

– Vekk meg når ferja nærmer seg, Trond.

– Åh, du veit. Han flirte kunstig, et trett, litt stivt smil. – Du kan stole på'n Trond Helgebakk!

Hun måtte gå ut av bilen mens den kjørte om bord. Astri var i ørska, men halvtimen med søvn hadde gjort godt. Da ferja la fra land, stilte hun seg slik at den friske fartsvinden blåste vekk siste rest av tretthet. Men ikke siste rest av bekymringer. Tankene var et eneste kaos. Og ikke hjalp det stort at Trond åpenbart hadde sitt å stri med.

Han sto og pratet med sjåføren på Sæterdalsbussen. Mannen undret seg vel over at ikke jordmoren tok bussen, i stedet for å gjøre seg avhengig av skyss med selveste billagssjefen, selv om han var ektemannen hennes.

Han sto og røykte, og de pratet. Hun ville ikke delta i samtalen, ville ikke svare på blide, runde spørsmål fra sjåføren. Men slik vinden gikk, ble ikke ordene overdøvet av den jevne duren fra maskinen. De var ikke klar over at hun sto der.

Hun hørte ordene fra sjåføren, prøvde å fatte dem, om hun hadde hørt riktig.

– … ja, eg e på di sie, eg, Trond. Og dem fleste sjåføran òg. Det e heilt feil å suspendere deg mea undersøkelsan pågår. Vi veit det, dem fleste tå oss, at du e god som gull.

Og så, Tronds anstrengte latter: – Elmer, itj engasjer dæ. Politiet gjør det dem må gjøra. Æ klandre dem itj, om æ e uskyldig som ein nyklekka kylling. Det verste bli å få forklart det for kjerringa.

Hun hørte ikke mer, for de beveget seg mens de snakket. Men hun tok seg til bringen, gispet. Trond, suspendert som sjef for Sæterdalen Billag? Hva var det egentlig som foregikk?

Når skulle det ta slutt?

De var på vei til neste ferjeleie.

Trond var åpenbart bitter.

– Så du sto med øran på stilk, ka? Æ begynne snart å føl at det e spiona på all kanta. At alle spionere på kværander.

– Trond. Jeg spionerte ikke. Jeg overhørte det bare. Er du nødt til å være så barnslig?

Han lo, en kald latter mens knokene hvitnet om rattet.

– Barnslig? Kjem du med det å? At han Trond egentlig aldri har strukke te, mens visse andre har det? Ja, slike som han Lars Storset? Og te og med han Rudolf Kalbe?

– Kan jeg få slippe å høre det mer? ba Astri. – Vær så snill, Trond. Legg det bak deg. Og … hvor lang tid tror du det ville ha tatt, før jeg fikk vite det uansett? At du er suspendert fra stillingen som billagssjef?

Han lo. – Åh, det skull itj ha tatt lange tia før nån kunn sleng det ti dæ. Æ innrømme det. Men æ e itj suspendert. Det e berre snakk om det.

– Men hva er det som skjer? Som hustru kan jeg vel få vite det?

Han bet tennene sammen. – E det itj likt sæ, Astri. At æ ska tømm alt mitt. Mens du, som påstår at du vart liggandes værfast på ei lita skitøy utafor Tingvoll, berre forklare dæ i ulne vendinga?

– Det er …

– Ja, det e diskresjonsplikta?

– Trond. Hvis jeg forteller deg ting som jeg er betrodd, følsomme ting som jeg opplever, så sitter jeg ikke bare og avdekker egne hemmeligheter. Jeg avdekker andres hemmeligheter.

– Åh, omforlatels, sa han, og blunket til henne. – At æ aldri lære. At hemmeligheitan din e av et litt mer forfina slag enn mine.

Den ekle tonen lot henne ikke uberørt. De var som gufs, og martret sjelen hennes. De nærmet seg ferja, men nå kom de i god tid og måtte vente.

Han ba om unnskyldning da de var om bord. Han hadde roet seg. De satt nede i byssa, fikk seg en kaffe. Her var mye folk, og noen hadde nikket og smilt til dem begge, men de fikk være i fred. Han lå hånden sin på hennes.

– Veikja mi. Det e et ord som seie at når tosken e sint, så sparke'n katta. Æ ska svar, men æ forstår itj kåffor du spør, du som veit. Men det har sæ slik, at æ e under etterforskning. Æ har den derre etterforskarn ette mæ. Adrian Svendsen. Han spør rundt, snuse, ser i papir. Æ e mistenkt for å værra russisk agent. Der kom dem, ordan. Dem kan itj bevis nåkka. Dem har itj nåkkå som dem riktig kan lukk handa om. Og årsaken te det, forstår du no: At det itj fins nåkka slikt. Men dem syns likevel at dem har nok å ferra med, te at dem itj vil ha mæ sittandes som sjef i et billag. For ordens skyld så e æ itj bedt om å still på neste øvels i Heimevernet hell. Enda dem har stort behov for erfarne underoffisera.

Han holdt hånden hennes. Han så trist på henne.

– Så no veit du. Sjølsagt får æ behold jobben.

– Jeg vet at du er uskyldig, sa hun, og håpet det lød overbevisende, trygt.

– Æ å, mumlet han.

– Men hva er så farlig med å ha deg som billagssjef? Det er da en harmløs jobb.

Han lo hoderistende mens han tente seg enda en sigarett.

– Åh, du Astri. No e du truskyldig. Æ e itj berre billagssjef og veit alt om bussrutan, kommunikasjonsnettet i den herre delen av Møre og Romsdal. Æ farte my rundt sjøl å. Æ sitt itj berre og blar i papir. Vess æ ville fôr han Krustsjov i Sovjet med detaljert informasjon som kan værra te uvurderlig hjelp i akkurat det herre landskapet, så va æ verkelig i stand te det. Forstår du?

Hun nikket.

Likevel grøsset hun, for med ett var hun ikke sikker lenger. Hun husket Mildrid. Hun husket det hun selv hadde funnet i låven i fjor sommer.

Hun smilte da hun møtte det granskende blikket hans. Og følte for alvor, og for første gang, at hun kanskje var gift med en russisk spion.

Til toppen

Andre utgaver

Nye horisonter
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Bøker i serien