Den første gården de kom til da de forlot kirkegården, var sysselmannens. Det var en stor og staselig gård, med vakre hus som hadde både utskjæringer på mønet og en enda mer forseggjort svalgang enn den som var på Livestovao.

Til og med porten hadde utskjæringer. Slanger og slyngende planter tvinnet seg om søylene på hver side av grinden, og det var et lite tak over den der det så ut til å vokse gress, ut fra de visne gresstråene som hang ned under snøen å dømme.

Men det var ikke et menneske å se. Ikke noen dyr heller, tenkte Live.

Sverre stanset utenfor porten og sukket. – Vi kan like gjerne begynne her, sa han og la hånden på håndtaket som åpnet den.

Snøen lå dyp over hele tunet, så det lot ikke til å ha vært noen der siden den falt. De gikk inn, og Live kunne ikke la være å la seg imponere over hvor vakre bygningene på denne gården var. Stabburet var større enn noe stabbur hun hadde sett før, og til og med hønsehuset hadde utskjæringer.

Hun hoppet ned fra Luna og leide henne mot langhuset mens hun kikket rundt seg. Utenfor det som kunne se ut til å ha vært stallen, lå det noe stort under snøen. Hun stanset og gispet.

– Tror du det er hesten deres? hvisket hun til søsteren, som gikk ved siden av henne.

Eirill snudde seg og så i retningen hun pekte. – Det ser slik ut, nikket hun. – Den haugen ser i alle fall stor nok ut til at det kan være en hest under der.

Live grøsset ved tanken. Det var flere mindre hauger rundt på gårdsplassen, og hun fryktet at det kunne ligge døde dyr under dem alle. Eller enda verre: mennesker.

Det var som om tiden bare hadde stanset og snøen hadde skjult alle spor som vitnet om at det en gang hadde vært liv på denne gården.

Til toppen