Odelsdatteren (Heftet)

Serie: Arvesølv 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 224
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Arvesølv
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202641504
Kategori: Romanserier
Omtale Odelsdatteren

Yngvil er nitten år da hun må overta ansvaret på storgården Brandsæther fordi moren er alvorlig syk. Hun får god hjelp av tjenestefolket, men mektige fiender skjuler seg i skyggene.

Harald, en av kullkjørerne på Jernverket, drømmer om den vakre og stolte Yngvil, men en storgårdsdatter er uoppnåelig for en arbeidersønn. At den ville og utemmede Dina er forelsket i ham, betyr ingenting. Den eneste han vil ha, er Yngvil.

Sankthansaften 1869

– Får jeg neste dans?

– Gjerne, svarte Yngvil og ga blaffen i skikk og bruk. Når ikke Simen tok seg av henne, kunne hun danse med hvem hun ville! Nølende lot hun Harald holde om henne, mot sin vilje kjente hun at det føltes godt. Hun visste ikke helt hva det var med denne karen, men hun følte seg … trygg i armene hans.

Til toppen

Andre utgaver

Odelsdatteren
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

– Du burde ikke gjøre det, frarådet en av kameratene og holdt Harald hardt i armen.

– Hvorfor ikke? ville Harald vite og sirklet inn Yngvil. Hittil hadde hun bare danset med jernverkseierne, og det var nok bare et tidsspørsmål før Simen ville legge beslag på henne for resten av kvelden.

– Har du glemt vanlig folkeskikk? Kameraten gransket ham inngående. – Vi burde ikke omgås døtrene til verkseierne.

– Står det skrevet noe sted? spurte Harald i barnslig trass.

– Nei, vedgikk kameraten langsomt, – men hold ut, Harald, snart vil eierne og familiene deres rusle hjemover. Det nærmer seg midnatt. Du vil angre om du ber om en dans med Yngvil, og i morgen vil du være sjeleglad for at du ikke falt for fristelsen.

Harald lyttet sløvt til advarselen mens blodet bruste i kroppen. Han visste at kameraten ville hans beste, men han hadde bare denne sjansen. Det var ett år til neste sammenkomst mellom eierne og arbeiderne, og innen den tid ville Simen og Yngvil være så godt som gift. Det var nå eller aldri, visste Harald og vred seg ut av grepet.

På forhånd hadde han sett hvor herr Brandsæther oppholdt seg. Mathias sto klar til oppbrudd og vekslet håndtrykk med Knut og to andre mannfolk.

Harald var så nær at han hørte dem ønske hverandre fortsatt god natt.

Da Mathias skiltes fra de andre, gikk Harald etter ham. Han tok ham igjen i bakken ved masovnen. – Herr Brandsæther, sa han høyt.

– Hva er det? Verkseieren stanset og snudde seg.

Harald syntes de grønne øynene boret seg inn i ham. Det ble plutselig vanskelig å fremsi ærendet sitt, for brått forsto han hvor frekt det virket. – Jeg ber om … om tillatelse til å danse med Deres eldste datter. Han bukket høflig.

– Så det gjør du, sa Mathias.

Harald rettet seg opp og nikket. Tonefallet avslørte ingenting om Brandsæther moret seg eller var fortørnet. Det skrek i ham etter å forklare seg bedre, men han tidde klokelig. Herr Brandsæther måtte få tid til å bestemme seg.

– Selv er jeg på vei hjem, og Yngvil er Simens ansvar nå. Tidligere i dag lovte han å følge henne til Brandsæther når feiringen er over, så kanskje du bør spørre ham … Nei, forresten, blåste Mathias det av og smilte. – Yngvil er voksen nok til å bestemme over

seg selv. Jeg foreslår at du spør henne selv, unge …?

Harald rakte frem hånden. – Mitt navn er Harald Håvet.

Mathias tok den utstrakte hånden. – Jeg har hørt om deg, sa han, men utdypet det ikke nærmere. – Så, Harald, du har min tillatelse til å spørre Yngvil om en dans, men ikke finn på noe fanteri. Er det forstått?

Harald jublet innvendig. Igjen bukket han høvisk. – Takk skal De ha, herr Brandsæther!

En lavmælt og vennlig latter fulgte Harald da han snudde og skyndte seg bort dit Yngvil sto.

 

Yngvil ble stående bestyrtet og se på at Harald hadde kurs rett mot henne. Det var noe

bestemt over ham, og da han stanset rett foran henne, skjønte hun hvorfor.

– Får jeg neste dans? Spørsmålet lød som en innøvd frase.

Yngvil gløttet over skulderen. Simen sto et stykke unna med ryggen til. Han fektet med armene, og iblant nådde bruddstykker av den høyrøstede samtalen ned til henne. Hun antok at han var for opptatt med å fortelle kameratene en røverhistorie der han selv var midtpunktet. Han kunne ikke fri seg fra det, godeste Simen, tenkte hun ergerlig, og noen ganger var han irriterende selvisk.

– Gjerne, svarte Yngvil og ga blaffen i skikk og bruk. Når ikke Simen tok seg av henne, kunne hun danse med hvem hun ville! Nølende lot hun Harald holde om henne, og mot sin vilje kjente hun at det føltes godt. Hun visste ikke helt hva det var med denne karen, men hun følte seg … trygg i armene hans.

– Du er flink til å danse, sa Yngvil og dristet seg til å se rett på ham.

– Det er å overdrive, nektet Harald og rødmet, – men det er utrolig hva jeg får til om jeg vil!

Yngvil så at folk vekslet blikk. Noen vantro, mens andre frydet seg over at «en av dem» hadde tort å be opp storgårdsdatteren. Harald fikk lystige tilrop fra kameratene, men han så ikke til deres kant.

– Jeg håper ikke hoiingen sjenerer Dem, frøken Brandsæther.

Den varme pusten rett ved øret hennes sendte bølger av sødme gjennom Yngvil. Stemmen var så mørk og dyp, så … så sensuell, tenkte hun uten å ane hvor hun fikk den beskrivelsen fra. Den gjorde henne matt og het. Yngvil tok seg sammen, og langsomt

døde bølgene ut. Men hun visste én ting: Hun ønsket å kjenne bølgene flomme over seg igjen …

Gud, hva var det som red henne? Hun ønsket at tonene fra musikkinstrumentene snart skulle forstumme. Hun var Simens kvinne, formante hun seg selv, og våget ikke se opp på Harald. Han lokket frem følelser hun ikke ante at hun hadde, og det var galt. Det var galt og skittent å føle slik for en annen mann enn ham hun skulle vies til.

Dansen var blitt farlig, men likevel klarte hun ikke å slite seg ut av favntaket.

Til toppen

Bøker i serien