«Jeg håper du ellers har det bra, Svein?»
«Det går bedre, det er alt jeg kan si, men jeg har tunge dager også, men det gjelder vel for oss alle,» sa han da hun dro på seg støvlene og fant frem kåpen.
«Ja, det er vel slik det er. Det blir vel bedre for deg når moren din kommer hjem,» sa hun og tok på seg kåpen. «Takk for meg. Det var synd det med boken, men ikke noe å gjøre ved, men nå vet vi altså at det var en ånd vi så i tårnværelset. Det er vi sikre på, for det var bare støv og spindelvev der nå, som om ingen noen gang har oppholdt seg der.»
Han fulgte henne bort til døren og da tok han armen hennes og trakk henne mot seg. Hun ble så forfjamset at hun ikke forsto hva som skjedde med en gang, men da hun så inn i øynene hans, forsto hun det.
«Hva gjør du?» fikk hun frem.
«Det vet du. Jeg har lengtet etter deg hver dag siden i sommer. Du vet at jeg svermet for deg. Jeg har ikke glemt at vi danset sammen, at vi gikk tur sammen. Jeg husker alt jeg følte, alt vi sa. Også at jeg ikke fikk deg. Det er fælt å tenke på og nå er du så nær at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.»
«Jeg er gift nå, og det er du også. Så det passer seg ikke, og det vi opplevde i sommer ble ikke til noe. Det vet du også, så slipp meg nå! Jeg er ikke interessert. Jeg er kjær i min ektemann.» Det var løgn, for det var ikke kjærlighet det hun følte for Anders. Hun var blitt glad i ham, men det var noe helt annet.
Svein slapp henne ikke, i stedet sto han rolig og så på henne.
«Jeg kommer alltid til å elske deg, det skal du vite. Glem det ikke. Jeg er bundet, og var det ikke for det hadde du vært min nå. Da hadde det vært oss to, for jeg vet at du følte det samme som meg.»
«Ja, jeg følte noe for deg den gangen, men det er lenge siden nå. Det var en sommerflørt som døde av seg selv. Har du glemt det, Svein?» Hun måtte gjøre seg hard, for hun kjente at hun var tiltrukket av ham – som den gang det var sommer og lykken bruste i årene og livet bare var lett og herlig.
«Jeg har ikke glemt noe av det, og jeg har hatt det vondt, men jeg måtte gjøre meg hard. Jeg måtte skyve deg unna, selv om jeg ønsket å ha deg i mine armer.»
«Du kan ikke si slikt, Svein. Jeg ber deg. Det blir bare vondt og vanskelig for oss begge. Jeg er en gift kvinne, og jeg er som sagt kjær i ham. Jeg vil ikke ha noen andre. Så nå må du la meg gå.»
«Hvordan kan jeg la deg gå når du hele tiden vender tilbake til meg og huset mitt? Når jeg drømmer om deg om nettene og synes jeg hører stemmen din?»
«Du må slippe meg, Svein. Nå må du oppføre deg ordentlig. Det som skjedde i sommer var flyktig og gikk over av seg selv. Det er slik du må tenke. Jeg ber deg.» Hun så inn i øynene hans. De var så vakre. Der og da kjente hun en slags dragning mot ham. I et lite snev av et sekund følte hun for å kysse ham, men skyndte seg heller å se ned for å kvitte seg med de syndige tankene.
«Du er så vakker. Din ektemann vet ikke hvor heldig han er som fikk deg. Jeg hater å tenke på at han tilhører deg. Jeg har hatt planer om å fortelle deg dette lenge, men jeg har ikke funnet de riktige ordene, ikke har jeg tort det heller. Nå tør jeg endelig å si det jeg virkelig tenker og drømmer om. Det er bare deg jeg lengter etter, bare deg jeg vil ha.»

Til toppen