Herr Bommen nikket fornøyd.
– Jeg tror jeg har hørt nok, sa han og reiste seg fra stolen. – Så vidt jeg kan se, er anstalten i trygge hender.
Adeline ble helt kald da hun hørte hva han sa.
– Pikene har det åpenbart aldeles utmerket. Jeg må få beklage at vi har kastet bort tiden deres, sa han og bukket kort til både herr Strømme og madame.
Fortvilet forsøkte Adeline å finne på noe å si som kunne avsløre madame og herr Strømme, men hodet hennes var helt tomt.
Herr Bommen tok på seg flosshatten og plantet stokken bestemt ned i gulvet.
– Da tror jeg at vi skal reise hjem igjen, sa han og så bort på prest Lomvi, fru Skontorp og Adeline.
Men Adeline var ikke klar til å dra.
– Hva spiste dere til morgenmat i dag? spurte hun de to pikene.
De kikket usikkert på hverandre.
– Nå er det nok, brøt madame inn. – Jeg vil ikke ha noe av at hun plager barna med ubehagelige spørsmål!
– Ubehagelige? Det var da et enkelt spørsmål, svarte Adeline. – Jeg er helt sikker på at de kan svare på det.
– Ja, sa fru Skontorp ivrig. – Si meg, barn, hva spiste dere til morgenmat i dag?
– De spiste naturligvis brødmat og pultost og melk og ...
Madame begynte å ramse opp, men akkurat samtidig åpnet lille Kari munnen og sa med spinkel røst: – Vi fikk vann.
Det la seg en trykkende stillhet i rommet.
– Nå tuller du veldig, sa madame og ga fra seg en anspent latter. – Jo, dere fikk vann, men også alt det andre jeg sa.
– Nei, det gjorde vi ikke, sa Anna. – De sa at vi ikke fikk annet enn vann fordi vi ikke hadde vært raske nok til å stå opp.
– Jeg tøyset bare, sa madame, ildrød i ansiktet. – Det mente jeg naturligvis ikke. Stakkars, trodde du virkelig at du ikke fikk noe annet enn vann? Uff, det var ille, da må vi gå inn på kjøkkenet med en eneste gang og sørge for at du får i deg noe å spise.
– Kan jeg også få bli med? spurte Kari ivrig. – Jeg er så sulten at magen knurrer. Jeg har ikke spist noe siden ...
– Hysj på deg! sa madame med et stivt smil og la pekefingeren mot leppene til piken. – Nå må ikke du også begynne. Det er ikke pent å finne på skrøner, det vet du vel?
– Å, nei, jeg mente ikke å skrøne, madame Strømme. Vær så snill, ikke sett meg på isolatet! utbrøt hun og brast i gråt.
Det smittet over på Anna, og snart gråt de utrøstelig begge to.
– Slutt! Nå med det samme! Det er vel ingen som skal på isolatet? hvinte madame med skingrende stemme og et anspent smil som lignet mest på en grimase. – Nå tuller dere fælt! Jeg forstår ikke hva dere snakker om i det hele tatt.
– Dette var merkelig, skjøt herr Strømme inn med en engstelig latter. – Pikene har fått mat, De ser vel hvor velfødde de er, herr Bommen?
Han så på de to pikene, så kikket han bort på madame, før han til slutt flyttet blikket over på herr Strømme.
– Jeg ser at disse to er velfødde, herr Strømme, bekreftet han til slutt.
– Det er fordi de akkurat er kommet hit! utbrøt Adeline oppgitt. – De har ikke vært her lenge nok til at de er blitt radmagre og utslitte ennå.
– Det stemmer ikke, sa herr Strømme. – Disse to pikene har vært her i snart et år.
– Og hvorfor hadde da ingen av dem hørt om arbeidsleder Tofte? Han var her frem til for tre måneder siden, var han ikke?
Herr Strømmes ansikt mørknet.
– Har De bevis for at disse pikene akkurat er kommet, frøken Meyer? undret herr Bommen.
– Nei, det har jeg ikke, måtte hun erkjenne. Det var mer enn et år siden hun hadde bodd på anstalten, og da hun var innom før jul, hadde hun ikke fått se noen av pikene.
– Da tror jeg visitten vår er over, svarte han og gikk mot døren.

Til toppen