Evelinas blikk vandret søkende bort på foreldrene da hun syntes hun hørte lyder som ikke kom fra stormen der ute. Det hørtes ut som noen ropte gjennom vindens jamrende uling. Hun kunne se moren løfte hodet og lytte. Hadde hun også hørt ropene? Faren lyttet også nå. Foreldrene så på hverandre. – Jeg kan ikke tro at det er folk ... Moren tidde da det banket hardt på døren. Faren reiste seg langsomt. Evelina og søsknene trakk seg sammen innerst i sengen, i de mørkeste skyggene. De minste stirret skremt mot døren da det banket hardt igjen. – Slipp dem inn, sa moren og la fra seg sytøyet. – Vi kan ikke la dem stå ute i vinden. Faren gikk bort og åpnet døren. Et iskaldt vindgufs feide den med seg så den ble stående og slå på hengslene, mens den lette nysnøen drev innover de grove gulvplankene. Det sto en same utenfor. Pesken og lua var så fulle av snø at det var vanskelig å se hva de var laget av. Det samme var skjegget og øyebrynene. De kunne heller ikke se hvor han kom fra. Om han var finsk eller norsk. Samen trampet inn i hytta, og faren skyndte seg å lukke døren. Samen tok av seg reinskinnsvottene før han strøk av seg lua. Det svarte håret falt ned i pannen over et par mørke, søkende øyne. – God kveld i huset, sa han sakte og så seg om i rommet. Han snakket en blanding av finsk og norsk-samisk. – Gud gi det, mumlet moren, som skikken var. – Hvor kommer du fra? spurte faren og gikk og satte seg ved grua igjen. – Sørfra, svarte samen. – Hvilket ærend fører deg ut i slikt et vær? – Jeg driver handel med finnene. Jeg hadde med skinn og fisk og salt fra Norge, og fikk med meg noen kobberkjeler, kaffe og tobakk tilbake. Og noen sølvpenger. – Fisk? – Ja, det er rikelig med fisk i havet der vest. Samen ristet av seg snøen som hang ved pesken. Det ble store, våte dammer der han sto. Vannet trengte fort inn i gulvplankene og ble til store, mørke skjolder. – Du får slå deg ned ved varmen, sa faren og nikket mot en lav krakk han hadde laget av en tyrirot, før han fortsatte å arbeide med jerngryta. – Noe traktement kan vi ikke by deg. Vi har ikke nok til å fø oss selv engang. – Nei, jeg kan se det, mumlet samen. Evelina så at han lot blikket gli rundt i rommet og bort på henne og søsknene, som alle satt trengt sammen i sengen. Tett sammen for å holde varmen. Moren hadde bøyd seg over sytøyet igjen, og fortsatte med arbeidet. Samen trakk krakken bort til grua og satte seg etter å ha tatt av seg den tunge pesken. Evelina la merke til at moren betraktet den fremmede i smug mens hun lyttet til hva han og faren snakket om. Evelina forsto ikke alt samen sa, men hun skjønte at han kom fra en fjelltrakt på den norske siden av grensen. Fra et sted som het Suidalen, og at han nå var på vei hjemover til Norge. Evelina satt med hodet lent mot den grove tømmerveggen mens øynene hvilte nysgjerrig på den norske samen. Det lyse håret hennes hang i floker nedover de tynne skuldrene. Kjolen, som var sydd av tykt ullklede, hadde hun arvet etter Mirja. Den var litt for stor til henne, men det gjorde ikke noe. Da fikk hun plass til en av de gamle kjolene under den, og det gjorde det ekstra varmt. Evelina var fortsatt sulten. Hun hadde ikke spist seg mett på det hun kunne huske. Fettet på det lille kjøttstykket moren hadde gitt henne til middag, hadde smakt harskt og ekkelt. Hun hadde ikke klart å få ned alt, enda så sulten hun var. Og den lille brødbiten og buljongen hun hadde fått til kveldsmat, var nesten ingenting. Hun løftet en mager, liten hånd og strøk håret bort fra øynene. Samtidig møtte hun det mørke blikket til den fremmede samen. Det satte et støkk i henne. Det var noe ondt og illevarslende ved de øynene. Som øynene på et rovdyr. Evelina så fort bort.

Til toppen