Iben måtte, til tross for bakrusen, ha planlagt å føre flyet i en annen retning allerede før han satte seg bak spaken. Han hadde sittet inne i cockpiten og tuklet med instrumentene – sjekket at de virket – mens Morten og Johan hjalp hverandre med å få Espen om bord på en så skånsom måte som mulig av hensyn til den ødelagte skulderen. Straks de var i luften og Morten begynte å bli i villrede om hvor de fløy, hadde han oppdaget at radioen om bord ikke virket. Han hadde kommentert det, men Iben hadde bare trukket på skuldrene og mumlet noe om at de ikke trengte radioforbindelse med noen, han visste hva han gjorde og hvor han skulle fly. At han ikke hadde tatt på seg hodetelefonene, kunne også tyde på at han var fullt klar over at de ikke hadde forbindelse med landjorden. Både Morten og Johan hadde derfor en mistanke om at Iben selv hadde satt radioforbindelsen ut av funksjon. Som teknikere kunne de kanskje ha fått den til å virke igjen dersom situasjonen hadde vært en annen, men nå hadde de andre ting å ta hånd om. Larmen fra motoren på flyet overdøvet de sporadiske stønnene fra Espen, som drev ut og inn mellom bevisst og bevisstløs tilstand. Johan konsentrerte seg hele tiden om å holde øye med ham, og prøvde å hindre ham i å drive for langt bort fra dem, mens Morten var den som holdt øye med kompasset, den kunstige horisonten og høydemåleren foran Iben. Som tekniker visste han hvilken funksjon hvert eneste instrument hadde. Men det var Iben som satt ved spaken, det var han som hadde deres liv i sine hender, og det var han som ennå ikke lot til å være klar nok i hodet til å kunne tenke fornuftig. – Hvis du ikke dreier av mot styrbord side nå, ender vi langt innover innlandsisen, sa Morten og prøvde å virke rolig. – Den turen til den bukta du snakker om, må du kunne ta en annen gang. En gang det ikke gjelder liv eller død. Og Iben, vær klar over det, at hvis ikke Espen får hjelp i tide, hvis han dør, da vil du bli tiltalt og straffet for drap. Har du tenkt over det? Iben svarte ikke. – Iben, tenk på fremtiden. Tenk på at du kan bli sittende inne ... Tenk på Emma ... – Emma ... Iben trakk den ene munnviken opp i et ironisk smil. – Emma ... hun hører ikke til i min fremtid. Hun vil skilles. Kanskje ikke så rart, tenkte Morten, uten å si det høyt. – Men hva er et liv bak murene, Iben? Vær nå fornuftig. Espen er fremdeles i live. Han kan ennå overleve, og du har en sjanse til å slippe unna med ... med ... Han tidde da han ikke visste hvilken straff som ventet en mann som hadde skutt en annen. Han visste heller ikke om det hadde vært med vilje, om Iben hadde siktet på Espen og skutt for å treffe. Det kunne ha vært et vådeskudd. Men uansett hadde han brutt loven ved å ha et ladd gevær inne i hytta og å peke mot et annet menneske med det. Munningen måtte jo ha vært rettet mot området der Espen befant seg da han avfyrte skuddet. Morten trakk pusten dypt inn og ba en stille bønn om at Iben måtte ta til fornuft.

Til toppen