Onde hensikter (Heftet)

Serie: Skjærgårdsliv 32

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skjærgårdsliv
Serienummer: 32
ISBN/EAN: 9788202539467
Omtale Onde hensikter

Martine opplever et sant mareritt da hun forstår at Tormod har stukket av med sønnen hennes. Hvor kan de ha tatt veien? Og hva ønsker Tormod å oppnå?
På Hvaler har Marie en stri tørn med Emmeline og Oliver. Men hun vet selv så inderlig godt hvordan det er å miste sin mor, hvordan det er å miste noen man har kjær.

Marie dro hånden over pannen og sukket. Hun hadde fortsatt vondt i foten, og hun måtte anstrenge seg for ikke å vise det når andre var til stede. Hun ville ikke si noe, skulle ikke sladre på piken hun var guvernante for. Hun hadde bestemt seg for at hun skulle vinne barnas hjerter, og det ville hun bare greie hvis hun var tålmodig med dem.

Til toppen

Andre utgaver

Onde hensikter
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jeanette Semb:

Utdrag

Bergvika gård, Søndre Sandøy

– Jeg vil ikke ha på meg dette ... kostymet! Emmeline rev til seg kleshengeren med den lange hvite kjolen og det tilhørende sjalet. Hun slengte alt sammen fra seg på gulvet, slik at det ble liggende i en krøll foran Marie.

Marie så oppgitt på den gjenstridige piken. Etter den siste rampestreken, som resulterte i at Marie forstuet foten sin, hadde hun bestemt seg for å gjøre gode miner til slett spill. Men det var sannelig ikke enkelt, for det obsternasige uttrykket i pikens ansikt fikk henne til å se rødt.

– Kjære Emmeline, din bestemor har bedt meg om å hjelpe deg med antrekket.

– Det spiller vel ingen rolle for henne hvilke klær jeg går i. Jeg vil ikke ha den kjolen, den strammer overalt. Den er vond å ha på seg, jeg kan ikke fordra den.

Emmeline sparket borti kjolen.

– Jeg tror ikke din bestemor bryr seg om at den skal være behagelig å ha på. Hun er nok mer opptatt av hvordan du skal se ut når dere får besøk.

Marie plukket opp kjolen og forsøkte å glatte ut rynkene. Hun hadde en sterk følelse av at bestemor Iris var prinsippfast og ikke ville endre mening. Og at hun kom til å forlange at Emmeline brukte kjolen, selv om hun nå gjorde sitt beste for å gjøre den stygg.

Marie dro hånden over pannen og sukket. Hun hadde fortsatt vondt i foten, og hun måtte anstrenge seg for ikke å vise det når andre var til stede. Hun ville ikke si noe, skulle ikke sladre på piken hun var guvernante for. Hun hadde bestemt seg for at hun skulle vinne barnas hjerter, og det ville hun bare greie hvis hun var tålmodig med dem.

– Åååh! stønnet Emmeline og satte seg tungt ned på sengen. Hun la armene i kors over brystet. – Åååh! gjentok hun. – Så urettferdig alt er.

– Ja, livet er urettferdig, sa Marie. – Det er bare å venne seg til det først som sist.

Hun ble stående litt rådvill på gulvet, med Emmelines kjole mellom hendene. Hva skulle hun gjøre? Middagen startet om en halv time, og det begynte å bli knapt med tid. Emmeline var for stor til at hun kunne trekke kjolen på henne med makt, og samtidig var hun for ung og opprørsk til å ville høre på fornuft. Det var ganske fortvilende. Hvis Emmeline ikke dukket opp til middagen, ville både Iris og Jens Bergvik tro at hun ikke taklet barna.

– Hva kan jeg gjøre for å få deg til å forandre mening? spurte Marie, langt mildere i stemmen. Hun sank ned på stolen, følte seg helt utkjørt etter mange dager med så mye motstand. Skal si det tæret på kreftene.

Emmeline skulte bort på henne. – Hvorfor har du kommet hit, egentlig? Hva gjør du egentlig her?

– Jeg er her fordi det var en ledig stilling som guvernante her, som jeg takket ja til.

– Ja, det skjønner jeg vel. Men hvorfor gjorde du det? Trengte du penger, kanskje?

– Ja, og jeg trengte å komme meg bort, sa Marie, for det var i grunnen det som var det ærligste svaret.

– Hvorfor det?

– Fordi … Marie holdt inne. Trengte hun egentlig å gi henne noen grunn? Hun skyldte ikke denne piken noe. På den annen side var det kanskje bedre å si det som det var?

– Jeg mistet en som jeg var veldig glad i, sa Marie.

– Hvordan mistet, ble han kjær i en annen? Emmeline stirret skeptisk på henne.

– Nei, det var ikke noe sånt. Eller … Det er vanskelig å forklare. Men ham jeg var glad i, døde i en ulykke. Det gjør fryktelig vondt enda. Kanskje kommer jeg aldri over det.

Marie la en hånd over brystet og måtte blunke mange ganger for å hindre tårene i å begynne å renne.

Emmeline så alvorlig på henne. – Jeg kommer aldri over at mor døde.

Marie så på henne. Med ett virket hun så sårbar. Hun følte en brå ømhet for den lille jenta.

Til toppen

Bøker i serien