"Er ikke Isac hjemme?" utbrøt Elise skuffet. Selv om han snart fylte fem år, hadde hun tatt som en selvfølge at han var hjemme på gården.

"Han er hos Margit."

Elise rynket pannen uforstående. "Moren til Anita? Hvor da?"

"På nabogården. Der bestevenninnen hennes bor. Hun har overtatt kårstua. Nå bor Margit der også. For å være i nærheten av barnebarnet sitt."

"Går du med på at Isac får være der?"

"Det er jeg pent nødt til. Margit har satt ut rykter om at jeg vil nekte henne å se sitt eneste barnebarn, og folk er forarget. Jeg fikk noen spydige kommentarer da jeg var i landhandelen sist. Jeg er redd for at det kan gå utover Isac også. Vi vet jo hvor ubetenksomme folk kan være."

"Du får prøve å ta igjen, Jostein," sa Morten.

"Det er ikke lett. For noen er jeg bare ‘jøden’."

"Mener du at jødehatet lever fremdeles?" spurte Elise rystet.

"Ja, dessverre. Selv 21 år etter at krigen sluttet."

"Menneskene tilhører en bedrøvelig rase," kom det hoderystende fra Morten.

Sigrid sto med lille David på armen da bilen svingte inn på tunet. Hun smilte varmt og viste med all tydelighet at de var hjertelig velkomne.

Elise hadde tatt med noen gamle leker hun hadde funnet i lekekassen hjemme, blant annet en bløt, liten tigerunge. Den ga hun til David, og han ble henrykt.

Det var som alltid koselig å komme inn på det store kjøkkenet med ferdigdekket bord og ild på grua. Olga og Hugo Hagbart var de samme, og lille Oline var nydelig. Så fint at David fikk en jevngammel å leke med etter hvert, tenkte Elise. Hun håpet det ikke ble noen sjalusi mellom mødrene. Det kunne ikke være bare lett å være to husfruer på gården. Det kunne lett bli "mine barn" og "dine barn", og Olga hadde vist tendenser til å ville være den som hadde høyest i rang, fordi Hugo Hagbart egentlig var odelsgutten. Hun fant frem gaven hun hadde til Oline også: en liten tøydukke hun en gang hadde laget selv.

Først etter en time kom Isac hjem. En av jentene på nabogården hadde fulgt ham. De andre satt fremdeles rundt langbordet på kjøkkenet og pratet sammen da han kom busende inn. Da han fikk se at farmor og Morten var kommet, stanset han brått, løftet armen og strakte den frem mens han ropte så høyt han kunne: "Heil Hitler!"

Det støkk i Elise. Hun merket at alle i rommet var blitt like forskrekket som hun selv, og da hun kikket bort på Jostein, så hun at han hadde stivnet og var blitt helt hvit i ansiktet.

Øyeblikket etter hastet han bort til gutten, tok tak i skuldrene hans og ristet ham. "De ordene må du aldri si, Isac! Aldri! Det er like stygt som å rope på djevelen!"

Øynene til Isac ble fylt av tårer mens han stirret skremt opp på faren sin. "Mormor sa at jeg skulle si det, det er slik man hilser," hikstet han.

"Mormor er en ... Er en ..." Jostein var så brakt ut av fatning at han ikke fant ord.

Elise hadde reist seg fort opp av stolen, hastet bort til dem, bøyde seg ned og slo armene om guttungen. "God dag, Isac, så hyggelig å se deg. Det er så altfor lenge siden sist."

Han knuget ansiktet inn mot henne, og hun kjente det tårevåte ansiktet hans inn mot skulderen.

"David har fått en liten tigerbamse, og du skal få noe rart jeg har i vesken min," sa hun.

Han trakk hodet tilbake. "Oline også?"

Elise ble rørt. "Ja, Oline har også fått. En liten tøydukke."

Hun merket at Jostein stille forlot kjøkkenet og forsto hvor vondt han måtte ha det. Men Isac var for liten til å forstå de voksnes verden, tenke hun. Den er ikke lett å forstå for oss voksne heller, la hun til inne i seg, opprørt over det som nettopp hadde hendt.

Til toppen