– Men, Kristine, det kan du da ikke mene!
Det kjentes som en iskald høstvind feide mot Rebekka. Det var et sjokk å se igjen Kristine, og et enda større sjokk å høre beskyldningene hun kom med. 
Kristine var knapt til å kjenne igjen. Hun var blitt moden i kroppen, og var ikke lenger den spinkle ungjenta hun hadde vært da hun ga liv til Steinar og Inga. Hun var langt fra slik som hun husket henne, slik hun hadde tenkt på Kristine når hun hadde undret seg på hvor hun var blitt av. Og det var ikke bare i det ytre hun var forandret. Kristine hadde fått en ukjent styrke i seg. Det var noe mer der, noe annet enn den stillfarne, redde ungjenta hun en gang hadde vært. 
Forandringen kunne også sees i hvordan hun var kledd. Klærne var mørke, slik kvinnene i bygda gjerne gikk kledd, men i andre stoffer og snitt. Kristine hadde ikke hjemmesydde klær. Disse måtte komme fra kostbare skreddere eller sydamer i Kristiania, eller kanskje til og med fra utlandet. 
På hodet bar hun en bredbremmet hatt, en slik som var begynt å bli moderne, festet til det oppsatte håret. 
Den største forandringen var likevel i ansiktet. I øynene og blikket. Så fullt av sinne. Eller var det et brennende hat hun så der inne?
Brått husket hun hva Margot hadde sagt.
Noe vondt ville komme til å skje. Margot hadde bare ikke visst hva det var. Kunne det være dette, at Kristine var kommet tilbake til Lie? Hevngjerrig, besatt av hat etter alle disse årene. Etter alt hun var blitt utsatt for før hun til slutt ble jaget fra gården av Christopher Dahl, Nicolines eldste sønn.
– Det er du som er husfrue på Lie nå, har jeg forstått, sa Kristine. Stemmen var isende kald, øynene like mørke. Ikke tegn til noe som kunne være forsonende.
– Ja, det er jo Johannes som …
– Så du har fått det som du ville da, Rebekka? Fått ryddet Nicoline av veien, skjønner jeg.
Rebekka var rådvill, sjokkert. Hun svelget, visste ikke hva hun skulle si. Hvor mye visste Kristine? Og hvor i all verden hadde hun fått det fra? Det kunne virke som hun visste litt av hvert om det som hadde skjedd på gården. Hadde hun vært i kontakt med noen fra bygda, og hvem var i så fall det? Tankene vandret mot Nicoline, den eneste hun kunne tenke seg kunne ha hatt en forbindelse til Kristine uten å fortelle om det. Hun som hadde hatet henne fra hun kom til bygda. Kunne det være at Nicoline hadde brevvekslet med Kristine i alle disse årene? Bar hun fortsatt på så mye hat og misunnelse til henne og Ulf? Mente hun fremdeles at det var Gustav som skulle hatt gården?
Hun skulle til å fortelle Kristine at Nicoline, sammen med Christopher, nesten hadde satt gården over styr. Men noe ved Kristine sa henne at det ikke ville nytte å si noe om det nå.
Dessuten kunne hun ikke vite om det var Nicoline. 
– Jeg kommer aldri til å tilgi deg det du gjorde, Rebekka. Du skjønner det?

Til toppen