De tunge tankene ble avløst av en forsiktig banking på døren, og like etter tittet Anna inn med et svært beklagende uttrykk. «Unnskyld så mye, Frida, men jeg må handle noe til middagen. Klarer du deg alene en stund?»
Kunne hun komme seg ut av leiligheten likevel? Hun passet på å anlegge en passe bekymret mine. «Det går nok bra, Anna. Jeg låser døren etter deg og passer på ikke å åpne for noen.»
Anna lovet å skynde seg, men Frida ba henne om å ta den tiden hun trengte. «Ingen grunn til å haste, kjære deg.»
«Jeg har faktisk flere ærender, det er ikke bare det jeg mangler til middagen,» sa hun unnskyldende, «så jeg tror ikke jeg rekker å være hjemme før om en time.»
Det sang av glede i Frida. En hel time!
«Som sagt, ta den tiden du trenger.» Frida smilte strålende til henne, før hun innså at det var helt feil reaksjon, og la ansiktet i mer alvorlige folder.
Anna takket henne, og like etter hørte hun husholderskens raske skritt bortover gangen. Frida ventet til hun hørte kneppet fra ytterdøren før hun spratt opp fra stolen, ilte ut i gangen og nappet til seg sjalet fra en krok. Hun la øret inntil ytterdøren og lyttet til Annas skritt i trappen. Da hun ikke hørte skrittene lenger, tok hun nøkkelen ut av låsen, smatt ut og låste døren.
Det kriblet i henne da hun løp nedover trappen. Hun følte seg fri som en fugl, men visste at hun hadde liten tid til å nyte friheten. Wilhelm hadde ikke angitt noe tidspunkt og kunne komme tilbake når som helst.
Til toppen