Samme natt ravet Sigurd full gjennom Fredrikstads folketomme gater. Han visste ikke hvor han gikk og hvor han skulle, han bare gikk og gikk. Noen ganger var han så ustø på bena at han deiset bort i et gjerde, andre ganger var han i ferd med å falle i snøslapset. Hele tiden gjenlød Monas ord i ørene hans: «Jeg elsker deg, Sigurd.» I neste øyeblikk svirret en papirlapp for øynene hans der det sto: «Jeg er blitt forelsket i en annen».
 Han spyttet. Fytterakkern! Helvetes tispe! Han spyttet igjen. Fanden ta alle kvinnfolk! 
«Din jævla møkkajente!» brølte han ut i tomme luften før gråten tok ham. Mona var ikke slem. Hun var ingen tispe heller. Hun var den flotteste jenta han noen gang hadde truffet, og nå var hun blitt glad i en annen. Han hulket og spyttet igjen.
 Det begynte å snø. Store snøfiller danset gjennom luften. Et eller annet var brått blitt ujevnt under føttene, halvt i ørske forsto han at det var slutt på brosteinen. Han var kommet til den gamle Vindebroen. Foran seg skimtet han en lys skikkelse. En engel, tenkte han og flirte hånlig av sine egne tanker. Akkurat som om en engel ville vise seg for en drittsekk som ham! Han var et null. En ingenting. Han klarte ikke engang å holde på en jente, og snart var han for gammel. Alle de andre mennene i familien hadde klart det: onkel Peder, onkel Sebastian, onkel Kristian, onkel Evert og onkel Hugo. Alle hadde giftet seg og fått barn, bare ikke han. Han var ikke verd å elskes. 
 Skikkelsen ble tydeligere. Nå så han at det var en tynnkledd kvinne og at hun sto utenfor rekkverket. Hvem i himmelens navn prøvde å balansere utenfor rekkverket på en bro som hadde skummende strømhvirvler under seg?
 Hun hadde så lite på seg. Eller var det han som så feil? Det måtte være alkoholen som drev gjøn med ham.
 «Hallo?» ropte han og hørte selv at stemmen lød rar og fremmed. «Du må ta på deg. Det er kaldt.»
 Hun svarte ikke, sto bare helt stille og stirret på ham. 
 I det samme la han merke til klærne som lå i en bylt ved siden av henne. Plutselig var det som om hodet hans klarnet. 
«Stans!» ropte han bydende. «Selvmord er synd!» hørte han seg selv rope. 
 Hun hørte ikke på ham, sto bare der som forstenet.
 «Hører du ikke?» la han sint til. «Du må ikke!»
 Hun tok et skritt nærmere kanten.
 «Stans, for helvete! Tror du jeg vil stå her og se på at du kaster deg utfor?»
 Merkelig nok ble hun stående, men hun var farlig nær. Et lite skritt til, og hun ville miste balansen og falle ned i de frådende skumvirvlene.
 «Kom tilbake!» brølte han. «Det er ikke lov, sier jeg!»
 Han kunne ikke se henne tydelig, men han følte på seg at hun vaklet mellom frykt og lysten til å hoppe. Det skarpe tonefallet og de refsende ordene måtte virke som et slag i hodet på henne, eller som et rop fra himmelen. Til hans store forbauselse sto hun der fremdeles, som om ordene hans var gått inn, eller de hadde lammet henne.
 «Hører du ikke?» hylte han. «Jeg vil ikke stå her og se på at et menneske tar livet av seg, jeg har det jævlig nok som det er!»
 Plutselig tok hun klesbylten og klatret tilbake over rekkverket. 
 Han tok noen få skritt, så var han fremme hos henne. Han visste ikke selv hva han gjorde før han sto med armene rundt henne og holdt henne tett inntil seg. 
«Det er synd å ta sitt eget liv,» gjentok han. 
 Hun nikket inn mot brystet hans. I neste øyeblikk brast hun i gråt.

Da han sto med henne utenfor hybelen sin, forsto han ikke selv hvordan de hadde greid å komme seg gjennom halve byen. Han måtte ha slept henne med seg, fortvilet som hun var. Selv var han blitt temmelig edru, nå fryktet han at fru Moe skulle høre dem. Forsiktig låste han opp og loset henne inn på rommet sitt.
 Det var ennå varmt i værelset, han hadde fyrt godt før han gikk ut. Han tullet et ullteppe rundt henne og kommanderte henne ned på sofaen. 
«Nå får du fortelle,» sa han strengt.
 Og piken fortalte. Hun het Anne-Kristine og var enogtyve år gammel, ti år yngre enn ham. Hun hadde vokst opp ved St. Hanshaugen – ikke langt fra der han selv trådte sine barnesko – og hadde gått på Ila skole. 
 Sigurd ble overrasket. For et merkelig sammentreff! Tenk å møte en jente midt på natten og midt i Fredrikstad, som hadde vokst opp like i nærheten av ham selv! 
 Piken fortsatte å fortelle, det var som om ordene rant ut av henne. Da krigen begynte, var hun seksten år og gikk på framhaldsskolen. Noen av klassekameratene var politisk engasjert, og hun ble trukket med i en gjeng av unge idealister som ønsket å gjøre noe, ikke bare sitte og overlate alt til andre.
 Sigurd nikket, det var omtrent som å høre om ham selv da han begynte det illegale arbeidet, tenkte han. Kanskje denne piken hadde sittet på Grini, hun også?
 «Far var redd kommunismen,» fortsatte hun. «Da vi hørte at russerne hadde overfalt Finland, syntes vi fryktelig synd på finnene, og da Tyskland gikk til angrep på Russland, syntes far at det var betryggende. To av venninnene mine var med i en organisasjon som de skrøt veldig av. Medlemmene tok vare på hverandre og sto sammen mot alle som hadde en annen politisk oppfatning. De fikk overtalt meg til å bli med. Jeg hadde lenge tenkt at jeg ville gjøre nytte for meg ved å gå inn i Røde Kors eller Saniteten og hjelpe sårede.» Hun tidde og sendte ham et hjelpeløst blikk.
 Sigurd holdt pusten. Hun hadde vel ikke vært frontsøster? Hjulpet tyske, sårede soldater? Kanskje noen av de som hadde marsjert gjennom Oslos gater og vært med i kampene mot nordmenn?
 Hun måtte ha forstått hva han tenkte. «Jeg visste at du ikke ville hjelpe meg når du fikk vite sannheten,» kom det lavt.
 Sigurd bet tennene sammen. «Fortsett,» sa han utålmodig.
 «Da vi fylte 18, ble vi automatisk medlem av Nasjonal Samling. I partiboken sto det klart at den som ikke var med oss, var imot oss. Nå forstår jeg hvor galt det var, men jeg så det ikke da. Jøder, bolsjeviker og kommunister var fienden, mens vi var de som kjente sannheten og hadde rett.»
 Sigurd hadde mest lyst til å hive henne ut, men av en eller annen uforståelig grunn lot han henne fortsette. 
 «Vi ble oppfordret til å gjøre en dugnad for Norge og hjalp bøndene på landet med gårdsarbeid. Vi hengte høy på hesjer, klippet einer og mye annet. Samtidig ble vi innpodet hvor viktig det var å oppnå godvilje hos Hitler med tanke på et selvstendig Norge i fremtiden.»
 Sigurd nikket bryskt. Han kjente godt til nazistenes propaganda. Ved å følge deres råd, ville Norge stå gunstig når de skulle forhandle med Tyskland etter krigen. Da ville Norge bli selvstendig igjen! 
 «Så du ble altså et ivrig medlem av NS,» sa han kort. «Da skjønner jeg hvorfor du ville kaste deg i elven. Har du sonet straffen din, eller er det den du prøvde å rømme fra?» 
 Hun ristet på hodet mens tårene silte. «Du forstår ikke.»
 «Jo, jeg forstår. Jeg har sittet på enecelle på Nummer 19, blitt pint og plaget og sendt til Grini. Jeg vet hva de bødlene var i stand til. At noen virkelig kunne gå på limpinnen og tro på løgnene deres, er meg ubegripelig.»
 Piken stirret forskrekket på ham. «Hvorfor reddet du meg?»
 «Hvis jeg hadde visst hvem du var, hadde jeg neppe gjort det.»
 «Jeg har fått min straff,» hvisket hun. «Verre enn du kan forestille deg.»
 «Fortell!» ba han og forsto ikke selv hvorfor han ville høre på henne.
 «Jeg var ansatt på krigslasarettet i Elbing da vi bli omringet av den røde armé i januar i fjor,» begynte hun hikstende. «Mange forsøkte å rømme fra byen med båter. Det samme gjorde flyktninger fra Øst-Preussen og Kønigsberg. Alle måtte over isen, og det var fryktelig kaldt. Mange frøs i hjel. Sovjetiske fly angrep og flere tusen flyktninger druknet eller døde av skuddsår. Samtidig så vi et uendelig tog av flyktninger komme gående øst fra. Alle fryktet russerne som skulle hevne den tyske utryddelseskrigen på Østfronten. Det var små barn og hjelpeløse gamle, syke og sårede i det toget. Flere hadde strøket med underveis og var blitt liggende i veigrøften, fortalte de. De hadde flyktet fra sine hjem på kort varsel og hadde bare med seg noen få av sine eiendeler. Det var grusomt å se hvor forkomne de var.»
 Da han ikke sa noe, fortsatte hun: «Vi fikk beskjed om å evakuere nordover til Østersjøkysten, men først måtte vi ta oss av alle flyktningene. Om jeg hadde beskrevet for deg alt det grusomme jeg var vitne til, ville du ikke ha trodd det. Jeg vet at mange nordmenn mistet livet under krigen, og jeg vet at mange ble pint i leirene, men det ble tyskere også. Krig er grusomt, uansett hvilken side du enn ser den fra. Det er lidelser på begge sider. Få nordmenn er klar over hvor hardt krigen gikk ut over Tyskland. Selv var jeg opptatt av min gjerning som sykesøster. Vi var der for å redde liv, uansett hvilket land den sårede kom fra.»
 Hun tidde, og Sigurd visste ikke hva han skulle si. Han hadde vært så full av forakt for frontsøstrene, hadde sett på dem slik han så på alle landsforrædere. Samtidig begynte han å forstå hvor lett det hadde vært for norske gutter og jenter å bli påvirket av all nazipropagandaen. Særlig hvis foreldrene var av samme oppfatning. 
 «Nå forakter du meg,» kom det med tynn stemme.
 «Ja, jeg forakter alle landsforrædere, men slik du fremstiller det, kan jeg til en viss grad forstå at du som jentunge på bare seksten lett kunne la deg villede.»
 «Vi blir sett på som landsforrædere,» sa hun hest. «Under rettsoppgjøret er vi blitt møtt med en isfront. Da vi dro fra Tyskland for endelig å komme hjem, drømte vi ikke om en slik mottakelse. Underveis på reisen gikk det rykter om at vi skulle henges, og da vi kom til Oslo, var det seks bevæpnede politifolk som utgjorde mottakelseskomiteen. De tok et fast tak i armene mine og førte meg inn i svartemarja. Fra Østbanestasjonen ble jeg transportert til det tidligere Gestapo-hovedkvarteret på Viktoria terrasse. Der ble jeg forhørt og deretter ført rett til cellen. Vakten som fulgte meg hvisket: Du har jo vært madrass hele tiden, så jeg kommer i kveld. Jeg ble livredd.»
 Sigurd stivnet. Ble fangene virkelig behandlet på den måten?
 «Jeg ble oppført på Liste Nr. 1» fortsatte piken. «Listen ble sendt til alle landets politimestere og inneholdt navnene på over 16000 mistenkte landssvikere. Jeg ble dømt fordi jeg hadde vært medlem av Nasjonal samling og for å ha tjenestegjort i DRK: Deutsche Rote Kreuz. Jeg satt 90 dager i varetekt, og måtte gjennomgå det ene forhøret etter det andre. Etter at jeg ble sluppet ut, har jeg ikke møtt annet enn forakt, hån og hat. Nå orker jeg ikke mer!» Hun brast i gråt igjen og kastet seg hulkende ned på divanen.
 Sigurd følte seg hjelpeløs. På den ene siden våget han ikke å slippe henne ut, hun kunne gjøre alvor av å ta livet av seg. På den andre siden følte han fremdeles motvilje mot å hjelpe en landsforræder. Han sukket tungt og la dynen sin over henne. Selv la han seg på filleryen på gulvet. 
 Det siste han husket før han sovnet, var at hun skaket av frost og gråt.

Til toppen