Annen juledag troppet far og sønn Nedregaard opp på Alstadhov uten foregående varsel. Rose var alene inne, og så med en gang de tråkket inn på kjøkkengulvet at noe hadde skjedd. Monrad hadde fått et nytt uttrykk i de små, ondskapsfulle øynene, han formelig glødet av noe Rose tolket som triumf. Hva hadde han i sinne nå? Hun forsøkte å skjule uroen hun følte. Synet av ham fylte henne som alltid med sterkt ubehag, men nå kjentes ubehaget ekstra intenst.

– Så den gode doktoren måtte stikke halen mellom beina til slutt!

Lensmannen stilte seg bredbeint foran Rose og satte hendene i siden. Han var kledd i full uniform og hadde en kappe slengt over skuldrene. Øynene var blodskutte, det hvite i dem skinte gult. Leveren hans var åpenbart på vei til å takke for seg, registrerte Rose. Måtte det skje snart! Dette uhyret av en mann hadde ikke livets rett.

– Synd du ikke fikk med deg arrestasjonen, Monrad. Jeg trodde du ville ha skaffet deg billetter til seansen. Sov du over begivenheten, kanskje? Hun bet seg i tungen for ikke å gå for langt. Monrad lette sikkert med lys og lykte etter påskudd for å kaste henne i arresten eller det som verre var. Hun visste om alt han hadde gjort, og det kunne han ikke tilgi henne.

Petter holdt seg bak Monrad og møtte ikke blikket hennes. Han hadde vondt for å hate henne, visste hun, og det skulle jammen bare mangle, så mange ganger som hun hadde trøstet ham gjennom oppveksten når far hans hadde dengt ham gul og blå. Når hun så på ham nå, ble hun som alltid fylt av en blanding av avsky, medlidenhet, sinne og sorg. Avsky for den han var blitt, medlidenhet for det han hadde måttet gjennomgå opp gjennom årene, sinne og sorg for det mennesket han kunne ha vært dersom Monrad ikke hadde ødelagt ham. Men han var voksen nå. Ansvarlig for sine egne handlinger. Og han hadde vært med på å ta livet av eldstesønnen hennes.

Rose kjente hatet bølge gjennom kroppen. Hun grep hardere om kniven hun holdt på å dele en kålrot med, og møtte Monrads blikk. – Hva vil du?

– Hva jeg vil? Jeg kom for å fortelle deg at jeg har fulgt i Ednas fotspor. Det var Tordis som hjalp meg. Hun fortalte at Edna hadde vært i hovedstaden og gravd i arkiver der. Hun visste til og med nøyaktig hvor Edna hadde vært. Og da var ikke saken så vanskelig lenger. Nå vet jeg hvem som har tatt livet av stakkars Edna også. Det var lett, da jeg fikk øye på motivet.

Roses blod frøs til is i årene. Beina var som limt fast til kjøkkengulvet.

Han kastet et blikk på kniven hun holdt i hånden. – Du får belage deg på en reise, fru Rose. Både du og den forræderen av en sønn du har igjen.

Han hadde funnet ut om opphavet hennes. Alt var over, slutt. Og det verste var at Karl også ville bli rammet av dette. Karl – og lille Rakel. Hun kjente at rommet begynte å gynge, og måtte støtte seg til kjøkkenbenken.

Til toppen