Nonsmaten var rett rundt hjørnet, og de innleide slåttekarene var ventet inn hvert øyeblikk. Elen tok derfor de to besøkende med til hagen og pekte på krakken under epletreet.   
– Jeg beklager, mumlet Elen og ba kvinnene sette seg.
            – Det er da ikke noe å beklage, kom det bløtt fra Åshild. – Hva er vel bedre enn å sitte under et skyggefullt tre en sommerdag? 
            – Sigmund ønsker ikke besøkende, og på kjøkkenet er det mat hvert øyeblikk.
            – Ikke tenk på det. Åshild smilte til henne, fru Inger også. De gled fra hverandre på krakken og klappet på den ledige plassen.
            – Hvordan har du det, Elen? sa fru Inger da Elen hadde tatt plass. Solstrimer lekte gjemsel mellom epletreets løvverk, og smale spetter av sol falt på de tre på benken. 
            – Hvordan jeg har det?
            – Ja? Jeg hører at dette med Sigmund blir langvarig. Det skal noe til å håndtere slikt.
            Elen svelget og mumlet et vagt ja til svar. Selvfølgelig ville Sigmunds skade bli langvarig. Det var snart to måneder siden det skjedde, og fremdeles hadde han ikke vært ute av sengen.
– Du vet at du kan si ifra om du trenger hjelp?
– Jo takk. Hun smilte tamt. – Dere har nå allerede hjulpet til.
– Du tenker på dåpen?
            – Ja.
            – Men kjære deg, det var da så lite, kom det nesten litt oppgitt fra ordførerfrua. – Du må ikke kvie deg for å synge ut, Elen. Det er når tragedien rammer at vi må stå sammen.
            Elen nikket. Kvinnenes innstendige, nesten formanende budskap varmet. De presiserte om igjen og om igjen at det bare var å gi beskjed om det var noe de kunne bidra med. 
            – Så var det én sak til. Ordførerfrua la hånden vernende over Elens, og Elen så spørrende på henne. – Du trenger å komme deg ut.
            – Jeg er da ute.
            – Vi mener blant folk.
            – Jeg var på kirkekaffe på søndag.
            – Ja, kom det mykt fra prestefrua, – og det var godt å se deg der. Vi har et forslag.
            – Ja, det har vi, skjøt Åshild Wang inn.
            – Ville det ikke være godt for deg å samle tankene om noe annet enn ulykken?
            – Jo, det ville det sikkert.
            – Vil du lede kvinneforeningen?
            Elen så forbløffet på de to. Begge smilte innbydende. – Nei takk, avslo hun høflig. – Jeg har hendene fulle med …
            – Jeg mener ikke at møtene skal holdes her. Møtene tar vi oss av, men herr Skårmo har fått oss i vrangstrupen, og derfor tenkte vi at det kunne være klokt om noen andre enn Åshild eller meg ledet gruppen, kom det fra prestekona. – Dessuten trenger vi noen som folk ser opp til.
            – Da bør dere ikke spørre meg.
            – Hvorfor ikke?
            – Fordi … Hun slo oppgitt ut med hånden. Hun hadde forlatt sin første ektemann, og med en slik historie bak seg kunne hun umulig være noe førstevalg.
            – Hvis du tror at kvinnene i Fron ikke ser opp til deg, tar du feil, hvisket prestefrua. – Ingen i denne bygda passer bedre til foreningsvervet enn du.    
            – Jeg tror ikke …
            Prestefrua grep hånden hennes nå. – Åshild har søkt om skilsmisse ved dom, og kvinnfolket på Teigen truer med det samme. Det har satt sinnene til mannfolkene i kok, Elen. Herr Skårmo går snart av skaftet. Det er vel like før vi blir forvist til den bakerste benken i kirken. Vi trenger å vise dem at vi mener dette, Elen. Du fikk nok og dro din vei. Det står respekt av det. Du er et forbilde. Flere skulle gjort som deg, satt foten ned og gått sin egen vei.
            Elen måpte, før hun ristet på hodet og ba dem gi seg, uten at det nyttet.
– Lensmannen vifter med lovboken, han knebler oss og truer med paragrafene sine, sa prestefrua, – men om vi blir mange nok, må de gi seg. Da må de høre på hva vi har å si. Er det ikke en skam, kanskje, hvordan kvinner behandles? Vi har ingen rettigheter, vi har ingenting å si, og jeg kan ikke forstå at det er rett, for Herren ga oss da vett, kløkt og fornuft av en grunn, nemlig at det skal brukes.  
            Elen stirret måpende på de to.

Til toppen