Opprør (Heftet)

Serie: Alvestad 36

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 36
ISBN/EAN: 9788202503079
Kategori: Romanserier
Omtale Opprør
– Jeg syns dette virker merkelig, hvisket Karen Sofie til henne. Det var skepsis i røsten hennes.
– Hysj, nå begynner det snart, da må vi være stille, hvisket Victoria tilbake.
– Jeg er så spent, hvisket Elisabeth.
Madam Pilmouth var den siste som satte seg. Blikket hennes var gjennomtrengende, og Victoria grøsset da kvinnen stirret på henne. Kunne hun lese tankene hennes?

Til toppen

Andre utgaver

Opprør
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Edvard steg ut med bankende hjerte. Solen fikk snøen til å glitre, som om den var pyntet med små diamanter, men tankene hans var hos Ingrid. En del av ham ønsket å sitte ved hennes side og holde hånden hennes, være den som ga henne styrke. Men det var noe annet han måtte gjøre først. 
– Far! 
Embrek kom halsende bak ham. Da han snudde seg, var sønnens bekymrede øyne det første han så. 
– Hva er det som skjer med mor?
Edvard rensket stemmen. Tankene fløy gjennom hodet. Han ønsket å skåne Embrek, samtidig som han ikke ville lyve. Sønnen var gammel nok til å få vite sannheten. Han ville likevel forstå. 
– Din mor tror at barnet er på vei, sa han med alvorlig stemme. 
– Barnet? Men … Embrek så på ham, først forvirret, deretter engstelig. – Er ikke det altfor tidlig?
Edvard nikket. Han fikk seg ikke til å si noe mer. 
– Vil mor … Embreks stemme sprakk før han fikk fullført setningen. Han stirret på faren, lette etter håp og oppmuntring i øynene hans. 
– Det går nok godt. Din mor er sterk, og jeg skal hente doktoren nå. 
– Bruk Stjerna. Hun er den raskeste. 
– Det var det jeg tenkte. Edvard strakte ut hånden og rufset sønnen lett i det mørke håret. Han så mye av seg selv i Embrek. 
– Du og Bjørn Anders får passe på her til jeg er tilbake, fortsatte han. 
– Jeg vet ikke hvor Bjørn Anders er. Jeg har ikke sett ham på en stund. 
– Når du ser ham, kan du si til ham at det ikke er i orden å utebli fra måltidene uten å gi beskjed. Han kan ikke ta seg slike friheter, odelsgutt som han er, sa Edvard. 
– Jeg skal berette det for ham, far. 
De ble gående ved siden av hverandre mot stallen. Etter at de hadde steget inn var Embrek rask med å finne frem seletøyet. 
Edvard åpnet den lille grinden inn til Stjernas bås. Han godsnakket med henne, strøk henne over mulen og fortalte henne at hun skulle få strukket skikkelig på beina. Hesten rørte seg, og han merket forventningen i bevegelsene. Det var som om den store kroppen dirret av lyst til å sette av gårde. Hestene var alltid slik om vinteren. De verdsatte hver eneste mulighet de fikk til å komme ut i friluft. 
De hjalp hverandre med å få satt på hesten remmer og seletøy. Bevegelsene deres var samstemte, og det slo Edvard hvor sikkert og stødig Embrek håndterte hesten. Ikke at det kom som noen overraskelse på ham. Embrek var den dyktigste med hester i hele egnen.
Da Embrek hadde leid hesten utenfor, og Edvard hadde kløvet opp på hesteryggen, strøk Embrek hånden over hestens mule. 
– Kom snart tilbake, far. Mor trenger deg her. 
– Jeg blir ikke lenge. Edvard presset lårene inn mot flankene på hesten og smattet. Stjerna tok ordren med en gang og satte seg i bevegelse. 
Allerede ned brattgutua fikk han henne til å sette opp farten. Han syntes ikke han kunne komme seg raskt nok frem til doktorgården. Hjertet slo fort i brystet, og det føltes som han hadde et stramt tau om halsen. Han hadde ridd den samme veien flere ganger tidligere, men aldri før hadde han opplevd at det tok så lang tid. 
Han visste nok til å forstå at livet til både mor og barn var i fare. Doktoren hadde dessuten fortalt at barnet var ventet til sommeren, så dette var altfor tidlig. 
Edvards hender var svette om tømmene, og landskapet for forbi ham. Han kunne kjenne musklene til Stjerna arbeide under ham. Hun var en flott hest med en imponerende stamtavle. Embrek hadde snakket om at han ønsket å bruke henne i avl, det ville kunne gi dem gode inntekter med tiden.
Han så for seg ansiktet til Ingrid. Hun hadde forsøkt å være rolig da hun snakket med ham oppe på soveværelset, men han kjente hustruen godt etter alle årene de hadde hatt sammen. Ingrid kunne aldri forstille seg for ham. Hun hadde vært redd og engstelig. Frykten hadde ligget der som et illevarslende lys i øynene hennes.

Et par drenger sto ute på tunet foran doktorens hus da Edvard red inn foran bygningen. De så spørrende på ham da han stanset. Den ene kom bort til ham, lettet på luen og tilbød seg å ta tømmene. 
– Takk, sa Edvard og ga ham tømmene da han hadde kommet seg ned fra hesteryggen. – Er doktoren til stede? sa han med anstrengt røst, det kjentes som om han hadde løpt hele veien til doktorboligen. 
– Doktoren spiser middag, forklarte drengen og strøk Stjerna over mulen. 
Edvard nikket til takk og gikk raskt mot inngangsdøren. Det ville ikke bli mer mat på doktoren nå, men det var nå engang slikt som lå til det embetet. Når noen hadde behov for hjelp, måtte doktoren rykke ut. Natt eller dag, snøstorm eller sol. Sykdom og sott kunne ramme til alle tider. 
Tjenestepiken som åpnet døren kastet bare et raskt blikk på ham før hun tilbød seg å hente doktoren. Edvard fulgte etter henne inn i gangen. En eim av mat hang i luften. Blikket hans gled over maleriet som hang på veggen foran ham, men han hadde ikke roen på seg til å studere det. Han knuget luen i hendene og syntes det tok altfor lang tid før doktoren endelig sto der foran ham. 
– God kveld, herr Alvestad, sa Sandgård. – Er det noen som er syke på Alvestad?
– Det er min kone. Hun har kraftige smerter i ryggen og er engstelig for barnet, forklarte Edvard. Doktoren fikk en nyve mellom øynene med det samme ordene var sagt. Det gjorde ikke Edvard mindre engstelig. – Vi vet at det er altfor tidlig. Det var derfor jeg red etter Dem, fortsatte han. 
– Jeg skal bare hente vesken min, så kommer jeg, sa doktoren. 
– Takk. Edvard hadde aldri hatt noen sterk gudstro, men denne gangen sendte han en lydløs takk mot oven for at doktoren hadde vært hjemme. Det var ikke alltid de var like heldige. Doktoren hadde mange å se til, så det var ikke få ganger Edvard hadde måttet ri rundt i egnen for å finne ham når noen i familien hadde vært rammet av sykdom. 
Han skalv lett på hendene da han kort tid senere sto ute på tunet igjen. Drengene hadde behandlet Stjerna godt. Hun hadde fått en høydott bort til seg, og de hadde lagt et dekken over hesteryggen. Edvard strøk hånden over manen hennes. 
– Vi må sette av gårde igjen, men du skal få hvile deg når vi kommer hjem. Han løftet hodet mot drengene. –Takk for godt stell av dyret. 
I det samme kom doktoren ut. 
– Hent sleden, sa han til drengen som hadde sørget for Stjerna. – Jeg må reise til Alvestad.

Til toppen

Bøker i serien