Julie landet i Bodø litt før midnatt. Hun tok en drosje fra flyplassen til SAS-hotellet, der hun hadde forhåndsbestilt et rom før hun forlot Oslo. Etter å ha sjekket inn og funnet veien til rommet sitt, ble hun sittende en stund på sengen og se ut av vinduet. Selv om august – den siste sommermåneden – nå hadde gått over til den første høstmåneden, var septemberkveldene langt lysere der enn på Østlandet.
Hun fulgte en måke på utspilte vinger over taket på bygningen på den andre siden av gaten, og plutselig ble hun fylt av en sterk uro.
Hva er det jeg har begitt meg ut på? tenkte hun. Her er jeg i Bodø, helt alene, ikke på oppdrag for bladet – det hadde vært noe helt annet om det hadde vært saken. Men her er jeg av ren nysgjerrighet fordi jeg har fått noen postkort fra en mann jeg ikke aner hvem er. Og det er bare Randi som vet at jeg er her. Det er ganske sykt.
Hadde hun handlet overilt nå? Burde hun sove over i Bodø, og så ta første fly hjem til Oslo og fortsette hverdagen og livet sitt som hun pleide? Gå i møter med redaktøren og høre om det var nye oppdrag som ventet, skrive ut det siste intervjuet, som var med en ung jente som hadde blitt frisk fra tvangstankene hun hadde hatt hele livet, eller bare besøke Evelina og dem ute på Nesodden og snike til seg en bedre middag?
Hun tok frem postkortene hun hadde tatt med seg, og ble sittende og se på dem. Kina ... København ... Bodø ...
Jeg må jo prøve å finne ham når jeg først har reist så langt, tenkte hun. Om ikke annet, så for å få stillet nysgjerrigheten.
Hun bestemte seg for å begynne letingen med en gang. Hun frisket opp makeupen og dro en børste gjennom håret, så grep hun nøkkelen til rommet og gikk ut til heisen. Den stanset i hennes etasje, og en ung mann trengte seg ut før hun rakk å komme seg inn.
Julie så langt etter ham før heisdørene lukket seg igjen. Var det ham? Kunne det ha vært Fredrik?
Ta deg sammen, sa hun strengt til seg selv da to dresskledde menn kom inn i heisen i neste etasje. Nå må du ikke bli paranoid. Av alle menn du vil møte i kveld, er det antakelig ingen av dem som er denne Fredrik.
Hun måtte vente litt ved skranken i resepsjonen før det ble hennes tur.
– Unnskyld, men jeg skulle møte en mann ... en svenske, som heter Fredrik til fornavn, begynte hun da den unge kvinnen bak skranken henvendte seg til henne. – Dessverre har jeg mistet visittkortet hans, så jeg husker ikke etternavnet, løy hun. – Men har dere en gjest her med Fredrik som fornavn? En svenske.

Til toppen