Othilies arv (Heftet)

Serie: Rosemalt 5

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosemalt
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202428457
Kategori: Romanserier
Omtale Othilies arv

Rebekka er fra seg av sorg og bekymring, noe som kommer til uttrykk i bildene hun maler. Hun får vite ting om farmoren som knapt er til å tro, og med ett forstår hun mormorens redsel. Samtidig bekymrer hun seg for Kristine og det hun bærer under brystet, og trygler Margot om å hjelpe henne.

– Du mener kanskje det er til pass for Kristine at hun ble med barn, når hun var så dum at hun gikk i skogen? Rebekka ropte det ut. 
    Margot hadde vendt henne ryggen og kostet videre. – Tullførkje. Si slikt etter det je har fortalt. Skjønner itte noe, du.

UTDRAG FRA BOKEN:
En mørk skygge kom til syne under det store, grusomme hodet til Tord. Rebekka fattet først ikke hva det var. Så begynte det å demre. Skyggen åt seg ut over det grove gulvet, den vokste som en ring rundt det urørlige hodet.
Hun klarte ikke å slippe taket i ildraken. Klarte ikke å røre så mye som en finger. Fulgte bare den voksende dammen med blikket og ventet på at noe skulle skje, at hun skulle våkne fra marerittet.
Da røsket det til i døren. Hun skvatt og stivnet til av angst. Ildraken ramlet slamrende i gulvet.
– Er det noen der?
Stemmen virket så fjern, selv om den kom fra den andre siden av døren, ikke mange skrittene unna.
Hun sto midt på gulvet i den vesle stuen. Bortsett fra sko og strømper var hun så naken som det gikk an å bli. Stakken lå på gulvet, sammen med det sønderrevne undertøyet som Tord hadde slitt av henne. Blusen, delvis spjæret, lå på bordet der hun hadde lagt den, etter at han hadde truet henne til å ta den av.
Pusten gikk tung og ennå satt gråten i, den slapp ut som små, såre hikst. Hjertet banket vilt, og hun ønsket bare å komme seg vekk, ut av den trange stuen, springe til kroppen ikke orket mer, til hodet var tomt for tanker og det ikke var mer igjen å føle.
Likevel ble hun stående som forstenet, ute av stand til å røre seg. Det var som om alt hun så rundt seg var dekket av et slør, som om alt var flyktige skygger i ulike nyanser av grått.
– Er det noen der, gjentok stemmen utenfor, høyere denne gangen. På nytt ble det røsket i døren. – Hvorfor er døra stengt?
Stemmen hun hørte var undrende, blandet med noe annet, kanskje frykt.
Langsomt vendte virkeligheten tilbake, som om tingene rundt henne begynte å få konturer, anta form.
– Ulf? sa hun, nesten uhørlig.
Han kunne ikke ha hørt henne, for han røsket i døren igjen. Denne gangen med voldsom kraft.
Hun forsøkte å renske stemmen, kremtet.
– Ulf? Litt høyere denne gangen.
¬– Rebekka? kom det vantro.
– Ja.
– Hvorfor er døra stengt? Stemmen hans var full av angst.
Hun hadde ingen ord å forklare med, gråten tok henne igjen.
– Du må åpne, Rebekka!
Hun kunne fornemme panikken i stemmen hans.
– Er Tord der?
– Ja … Igjen sviktet stemmen, det ble bare en hvisking. – Men … jeg tror han er død. Han må likevel ha hørt henne, for hun hørte et gisp av vantro. Og så: – Du må slippe meg inn, Rebekka.
Hun tok et skritt mot døren. Enset ikke at hun var naken. Ville bare gå mot det eneste trygge som fantes, Ulf.
Tord lå mellom henne og døren. På samme sted som han hadde snublet og falt. Hodet måtte ha truffet den harde kanten på grua. Ansiktet lå gjemt mot det skitne gulvet, bare det bustete bakhodet og ørene var å se. Vadmelsbuksen lå i en tull rundt hårete, grovbygde ankler. Den hvite baken lå i været, motbydelig hvit og naken. Selv nå, liggende på det skitne gulvet, var det som han viste henne sin forakt, og når som helst ville skyte en arm mot leggen hennes og dra henne ned. Fortsette der han slapp.
– Jeg vet ikke hvordan …
– Har han satt på kroken øverst på døra?
– Ja …
– Ta ildraken ved grua. Bruk den til å slå opp kroken.
– Ildraken?
– Ja, den pleier å stå ved siden av grua. Jeg brukte den da jeg var barn og han stengte døra for meg.
Øynene falt på ildraken. Den buede spissen lå inn mot den blodige pølen.
– Finner du den? spurte han etter litt, da hun ikke sa noe mer.
– Ja … Langsomt gikk hun rundt kroppen på gulvet, unngikk omhyggelig å tråkke i dammen av blod som åt seg utover. Forsiktig tok hun opp ildraken, som om den skulle være brennende het. Hun grøsset. Øynene var tørre for tårer, men gråten satt fortsatt i.
Hun gikk bort til døren og rettet blikket mot kroken som var festet der oppe. Hun kunne så vidt nå den, men ville ikke få noe godt tak. Tord hadde lagt makt i hånden da han tvang kroken inn i det trange øyet. Som et forvarsel om det som skulle skje.
Hun la begge hender rundt ildraken. Siktet den blodige spissen mot kroken og slo. Det smalt i metall mot metall. Spissen skrenset mot kroken og ble kastet brått til side, men kroken satt fortsatt fast. Hun siktet på nytt og dro til, hardere denne gangen. Kroken ga etter og smatt ut av øyet med et smell.
Døren gled langsomt opp.
Hun sto fortsatt med begge hender rundt ildraken, og først nå ble hun klar over at hun sto der uten klær.

Til toppen

Andre utgaver

Othilies arv
Bokmål Ebok 2013
Othilies arv
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Bøker i serien