Over slagmarken (Heftet)

Serie: Solens barn 10

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Solens barn
Serienummer: 10
ISBN/EAN: 9788202693763
Kategori: Romanserier
Omtale Over slagmarken

I fire måneder har Karoline og Laurent vært på reise for å finne Stine og Johan. Nå har de omsider fått nyss om hvor barna kan befinne seg, og spent banker de på en dør i et fattigslig hus.

– Hallo? sa Karoline. Håpet Stine og Johan ville høre stemmen hennes. Kjenne den igjen og komme springende til døren. – Stinemor? Er du der? Og Johan?

– Hun … døde … sa Jaroslaw.

– Hvem? spurte Karoline og kjente en klo i magen.

Til toppen

Andre utgaver

Håp og lengsel
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av Hege Løvstad Toverud:

Utdrag

– Laurent, er du sikker på at det er det riktige huset? spurte Karoline og så seg vaktsomt rundt på dette stusslige stedet.

Kusken hadde vært sikker i sin sak: Visst var det her Jaroslaw bodde, og de hadde gått av vognen. Her var det mye mer fattigslig enn hun hadde sett det for seg. Skittent, slitt og mørkt, uten så mye som en strime av røyk fra pipa eller et lysglimt i vinduet.

Hun kunne nesten ikke ta innover seg at øyeblikket virkelig var kommet. At de var fremme. Hvor lenge hadde de reist? Hun talte etter og kom til at de måtte ha vært på veiene i fire måneder. Selv om det var slutten av mai, var ikke våren kommet langt her nede. Kanskje skyldtes det fukten fra våtmarkene, at luften var altfor mettet til å tørke opp jordene? Nei, dette var ikke vår slik Karoline husket det hjemmefra, med fønvind over fjellet og duften av lyng.

Ludvig hadde vokst så mye i løpet av reisen. Han pludret i vei om alt han hadde på hjertet. Det kunne være sauene på jordet, eller perlekjedet hun hadde hengt opp i vinduet, og som dinglet når vognen fjæret over de humpete veiene.

Ludvig var tidlig ute og øvde allerede på å ta sine første skritt. På vertshuset forleden hadde han stått og gynget på de små bena mens han holdt seg i et stolben, og han hadde vært så stolt av seg selv. Og så slapp han taket, og det gikk et lite, magisk øyeblikk før han deiset fornøyd ned på stumpen og krabbet av gårde i rasende fart, som om ingenting var hendt.

Karoline syntes selvsagt det var fortvilende at den aktive gutten måtte sitte stille i en vogn hele dagene, så de hadde passet på å legge inn minst to hviledager mellom hver reisedag. Det tok selvfølgelig lang tid, men sånn måtte det bli. Noe annet ville ikke være bra for ham.

Overalt hvor de kom ble Ludvig dullet og degget for. Slik hadde det vært helt siden de forlot Christiania, for det som syntes som en evighet siden.

Laurent hadde advart henne om at reisen kunne bli lang, men  lang? Aldri hadde hun visst at avstander kunne føles så store. Men hun klaget ikke, reisen i dette flate landskapet var et eventyr, en liten flik av verden, på vei for å hente barna.

Og nå, nå var de fremme. Bakom denne døren, innenfor disse fire veggene, befant Stine og Johan seg.

Karoline var i en opprømt tilstand som grenset til det Andreas ville kalt «manisk». Han hadde hatt en egen evne til å sykeliggjøre alt som var normalt ved henne, og den opprømte gleden som iblant kunne komme over henne, var intet unntak.

Ja, ja, tenkte hun og bestemte seg for ikke å ofte Andreas en tanke. Han var en stakkarslig kar når det kom til stykket.

Dieter tok et bestemt steg frem og rensket stemmen. – Laurent, det er best at jeg går rundt huset og ser etter. Kanskje han er i fjøset … Så stakk han hånden i innerlommen, der hvor han hadde pistolen.

Karoline grøsset.

Hun hadde fått med seg planen Dieter og Laurent hadde lagt mens de satt i vognen: De skulle holde våpnene skjult, og ikke ty til dem annet enn om det var tvingende nødvendig. Men hva som egentlig var «tvingende nødvendig», hadde Dieter ikke noe svar på. Det var sånt man måtte avgjøre når man sto midt oppi det. Laurent var ikke enig. De måtte ha klarere kjøreregler enn som så, for ellers kunne det løsnes skudd i vanvare, og Stine og Johans liv kunne settes i fare. Våpnene var kun ment som selvforsvar. Jo da, hadde Dieter lovet. Han skulle holde pistolen skjult. Det kunne de føle seg trygge på.

Dieter hadde ikke blitt noe særlig flinkere til å skyte, til tross for at han hadde øvd så fort sjansen bød seg. Noe hjalp det da han fikk kjøpt seg et eget våpen, for som han sa allerede den første kvelden han holdt i det: «Våpenet og jeg har vokst sammen til en høyere enhet.»

En slik enhet var ikke lett å få øye på, og gudene skulle vite at både Karoline og Laurent hadde prøvd. Det hadde blitt litt latter av det, både foran og bak Dieters rygg, men han hadde vist seg å ha humor, så han tålte det. Nå gikk han bare under tilnavnet «Wilhelm Tell».

– Vent, sa Laurent da Dieter rundet hjørnet med raske skritt. – Jeg blir med.

– Jeg også, sa Karoline.

Laurent sendte henne et bekymret blikk. For hva med Ludvig? – Det er best at dere venter i vognen.

Karoline ristet på hodet og rettet på den trette guttungen på armen. – Jeg vil at moren deres skal være det første Stine og Johan ser, ikke to fremmede menn med pistol i lommen og uflidd utseende. Hun skottet mot vinduet. Lette etter bevegelse bak gardinen. – Underlig at han ikke åpner. Hun på vertshuset sa jo at hun hadde sett ham nylig. De utallige gangene jeg har gått gjennom dette øyeblikket i hodet mitt, så har jeg aldri sett for meg at han ikke skulle åpne. Tror du de er hjemme?

– Det finner vi snart ut. Laurent la en oppmuntrende hånd på skulderen hennes.

Vinden røsket tak da de rundet hushjørnet, og hadde med seg en sprøyt av regnvann fra det dryppende taket. Ludvig gjemte ansiktet inn mot brystet hennes, og hun trakk sjalet omkring ham. – Det går bra, sa hun.

Plutselig følte hun seg hjerteløs som kom bærende med et barn på armen. Hva ville Stine og Johan tenke? Kanskje hadde hun allerede vokst til et monster i fantasien deres. Et monster som ikke ville ha dem, og nå hadde fått et annet barn, som hun brydde seg mer om?

– Her, sa hun fort til Laurent. – Bær ham, du.

Laurent nikket. Hun trengte ikke å forklare.

Baksiden av huset var om mulig enda mer fattigslig enn forsiden. Gjørmen var dyp her i skyggen, og det dryppet plaskende jevnt fra det overmettende stråtaket.

Et slags bur tok opp nesten hele gårdsplassen, fra hushjørnet og bort til den skakke låven. I en plutselig innskytelse så Karoline for seg Stine og Johan holdes innesperret i buret, og angsten stakk som nåler oppover ryggen. Men buret var tomt, så vidt hun kunne se. Pelsdottene som hang fast i gjerdetrådene, vitnet om at buret var ment for dyrehold. Hun tok de lodne hårene mellom fingrene. – For en merkelig farge. Helt branngult. Lurer på hva slags dyr det er …

Laurent holdt opp en tust, han også. - Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd det var en vaskeekte tiger, sånne som lever i India, men det kan det jo ikke være. Ikke på disse kanter.

Til toppen

Bøker i serien