Overvåket (Heftet)

Serie: I krig og kjærlighet 42

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: I krig og kjærlighet
Serienummer: 42
ISBN/EAN: 9788202433413
Kategori: Romanserier
Omtale Overvåket

Det blir smertelig klart at den lille familien på Bjørnstad blir holdt øye med, fordi man mistenker dem for å ha «kommunistsympatier». Kristin trekker paralleller til krigen, og blir urolig. Det er kanskje en av grunnene til at hun blir med, da Helge beslutter at han og Jürgen skal dra til Tsjekkoslovakia og hilse på Hjørdis.

Kristin kikket bort på Helge. Det var sjelden hun hadde opplevd ham så fattig på ord, som han hadde vært på denne reisen. Han var nok fryktelig spent. Det var hans eneste gjenlevende barn han var på vei til å møte, datteren som han ikke hadde sett på seksten lange år. Dessuten måtte han grue seg fryktelig til å fortelle Hjørdis at Jan var død.

UTDRAG FRA BOKEN:
Jürgen dyttet bort i Kristin. Det var blitt bekmørkt utenfor togvinduet. Han pekte på lysene fra landsbyer som lå i bunnen av åser, og midt ute på enorme jorder.
            "Skal ikke du også prøve å sove litt?" spurte hun.
            "Jeg får ikke sove. Jeg vil vente på morgenlyset. Hvis jeg får rett, vil vi være helt syd i Tyskland når dagen gryr. Da er det ikke langt igjen."
            Han fikk rett. De steg av toget på en søvnig stasjon utenfor Dresden. Også her var det pyntet med det kommunistiske flagget. Bussen de skulle ta videre, ventet på passasjerer rett utenfor stasjonsgjerdet. Helge hjalp henne opp stigtrinnet.
"Nå kunne jeg ha sovet et helt døgn," mumlet hun.
            "Det vil bli mulighet for det ganske snart. Sjåføren sa at turen til Chemnitz tar mindre enn to timer. Vi drar ikke videre før i morgen. Jeg tror det er lurt at vi hviler ut. Dessuten vil jeg kjøpe en gave til Hjørdis og veksle mer penger." Helge var rank og stram i kroppen. Ingjerd hadde gjort underverker med ham nok en gang.
            "Hvorfor går det ikke tog dit?" spurte hun.
            "Jeg vet ikke. Skinnene er muligens ødelagt."
            Hun fant et sete ved vinduet, og var lys våken da hun så skiltene med Chemnitz og Karl Marx Stadt på. Det var altså her Grete bodde. I den butikken rett over gaten, hadde hun sikkert vært og handlet. Otto og hun hadde kanskje gått tur i parken ved broen, eller langs elven som rant stille under den? Hun snudde seg etter den. Det var det første vakre hun hadde sett i her i Øst-Tyskland.
            Bussen stanset på et torg, og passasjerene strømmet ut. Sjåføren tente en hjemmerullet sigarett og satte seg på en benk sammen noen andre menn. Han nikket til dem da de gikk.
            Det var trikkeskinner her. Jorden ristet da sporvognene passerte, fulle av folk på vei til arbeid eller andre gjøremål. Selv kvinnene så travle ut, som om de arbeidet hele tiden, på samme måte som mennene.
            De passerte en sjokoladebutikk. Helge kunne kjøpe konfekt til Hjørdis. Kristin sa det til ham, og han snudde og gikk tilbake.
Jürgen tok av seg dressjakken og løsnet på slipset. "Det er pent her, syns ikke du også?"
            "Jo. Det later til at mange av de gamle bygningene er bevart. Men var det ikke en konsentrasjonsleir i nærheten?"
            Jürgen nikket. "Den ble anlagt her på grunn av all industrien som gjerne tok imot billig arbeidskraft."
            "Gratis arbeidskraft," skjøt hun inn. "Ivar fikk aldri betaling for det umenneskelige slitet."
            "Du har rett. Egentlig var det en underleir, og den var bare befolket av kvinner, som var slavearbeidere for militærindustrien. Derfor bombet de allierte kraftig her også, ikke bare i Dresden, som ligger noen mil unna. De ville ødelegge all industri som det tyske krigsmaskineriet kunne ha bruk for."
            Hun kløp ham i kinnet i et anfall av godhet for ham. "Du har virkelig gjort hjemmeleksene dine, Jürgen! Men vær forsiktig med å snakke om krigen hjemme hos Grete og Otto. Det er ikke sikkert at Otto liker å bli minnet om hva han var med på."
            "Jeg skal holde munnen lukket, tante Kristin."
            "Godt."
            Helge kom omsider ut igjen med to esker konfekt under armen. "Nå må vi finne en bank," erklærte han og spradet forbi dem.
            Kristin kjente et kraftig ubehag. Det var tydelig at Helge likte seg nå som han var i Tyskland, nazismens fødeland. Det var ingenting her som begeistret henne, kjente hun, men det kunne komme av at hun var trøtt. Hun gledet seg bare til å treffe Grete.
            Jürgen bar kofferten og reisevesken hennes i én hånd. Den andre armen holdt han ut for henne. Han var nesten et hode høyere enn henne. To lysblonde, unge damer som skranglet forbi på brosteinen på sykkel, snudde seg etter ham og fikk ham til å skyte brystkassen fram.
            Banken lå ved elven, i en eldgammel bygning der det vokste mose på ytterveggene. Kristin fant en benk og satte seg. Jürgen ble gående fram og tilbake foran henne. "Jeg begriper ikke hvordan jeg skal orke å vente et helt døgn med å reise videre," sa han.
            "Når du har ventet i ti år, greier du vel én dag til." Hun åpnet den øverste knappen i blusen og løftet ansiktet mot solen. Den varmet på en helt annen måte enn hjemme. "Husk at du er heldig, som har en bestefar som har råd til en slik reise."
            "Ja, du har rett, tante Kristin. Unnskyld at jeg er så utålmodig."
            Hun slapp en godmodig latter. "Hjørdis kommer til å få sjokk når hun ser deg."
            "Hvordan da?"
            "Du er så voksen, så sterk og vakker."
            "Takk for det."
            Han fortsatte å trave, og hun lot ham gjøre det. "Vi får finne en drosje etterpå," sa hun og tok fram det siste brevet fra Grete, der adressen sto. Kristin fikk et sug av lengsel i magen. Hvordan så hun ut etter alle disse årene? Var hun blitt så lykkelig som hun hadde håpet?
            Omsider kom Helge ut av banken. De fant en drosje i en sidegate, en gammel Ford fra krigens dager. Kristin syntes det luktet krig av den. Hun satt i baksetet, med Jürgens hånd i sin. Helge konverserte på tysk med sjåføren. Da de var kommet ut på grusveien utenfor byen, hørte hun at han fortalte sjåføren om Hjørdis, og at hun hadde fått et barn med en tysk offiser. Sjåføren mumlet noe om at hun ikke var den eneste, og så humret han til skuldrene ristet, og en hostekule nesten tvang ham til å stanse.
            Da han svingte inn i en mektig bjørkeallé, var det hennes tur til å lette på humøret. Otto hadde slett ikke løyet da han fortalte om familiens rikdom. Slottet som lå i enden av alleen, var om mulig enda større og vakrere enn han hadde fremstilt det. Otto kunne ha fått hvem han ville, innså hun nå. Men han hadde valgt Grete, som var mest som en pjuskete spurv å regne da de traff hverandre.
            Kristin strakte hals. "Se, Helge! Det er akkurat slik som Otto sa, ikke sant?"
            "Jo visst. Gutten fór sannelig ikke med løgn. Men er det virkelig et barnehjem her nå?"
            "Spør sjåføren."
            Helge henvendte seg til ham. Han nikket. "Dette barnehjemmet er viden kjent over hele Tyskland. De har flere avdelinger, og herr Otto von Sachsen er leder av dem alle. Få mennesker har gjort så mye for å bygge nye generasjoner, som han."
            "Von Sachsen høres adelig ut," sa Kristin og lente seg fram mellom setene. Eføyen slynget seg oppover husveggene, så hun.
            "Det stemmer. Otto von Sachsen er etterkommer etter Adele von Sachsen. Men det er ingen bryr seg om adel nå til dags. Herr von Sachsen må arbeide som alle andre, men han har fått beholde dette slottet til sitt edle formål. De er selvforsynt med mat her, og i tillegg leverer de betydelige kvanta til forrådet i byen."
            "Det høres ut som De er stolt av ham?"
            "Å ja! Herr von Sachsen er en praktfull mann, som alle respekterer."
            Kristin satte seg tilbake i setet. Bilen beveget seg med sneglefart, for ikke å lage spor i den velholdte veien. "Kjenner De hans kone?" spurte hun.
            "Nei, men vi vet at hun er norsk. Hun er visst sky av natur. Barna som har vokst opp her, elsker henne. De kaller henne for mor Gretchen."
            "Det høres ut som min Grete," sa Kristin.
            "Har De skrevet og sagt at dere skulle komme?"
            "Nei, det ble ikke tid til det. Vi har kun snakket løst om muligheten for en slik lang reise i brevene."
            "Da får hun en hyggelig overraskelse. Det er ikke ofte vi ser nordmenn i dette området." Han svingte rundt en fontene og stanset foran inngangen.
            Helge betalte, og endelig kunne de stige ut. Slottet var enormt, med mannshøye vinduer – et praktfullt gammelt bygg som hadde flere fløyer. Denne bygningen var av den typen som hadde gitt forfattere inspirasjon til alle eventyrene om prinser og prinsesser, tenkte Kristin. Gretes historie sto plutselig for henne som en askepott-fortelling. Tenk å gå fra et liv i fattigdom og fornedrelse, til dette! Hun tok av seg jakken og hengte den over armen. En mild bris sveipet opp fra jordene og strøk henne over kinnet.
            Jürgen tok ut bagasjen deres og satte den ved føttene hennes. "Er det ingen hjemme her, tror du?"
            "Hørte du ikke at drosjesjåføren fortalte at Grete er sky? Hun er nok hjemme, hun har bare ikke sett oss ennå. Eller så er hun på vei fra en fløy langt borte fra inngangen. Jeg lurer på om hun kjenner meg igjen?"
            "Det gjør hun helt sikkert, tante Kristin. Du har ikke forandret deg på de årene jeg har kjent deg. Bortsett fra håret, som har vokst ut igjen."
            "Ikke minn meg på det, er du snill."
            Helge stilte seg ved siden av dem og satte tomlene innenfor vesten. "Det blir langt å gå tilbake til byen, hvis vi ikke får losji her. Men der kommer hun sannelig!"
            "Hvor?"
            "Fra jordet der borte." Helge pekte. "Jeg kunne ha kjent henne igjen på flere kilometers avstand. Det innsunkne brystet hennes er tydelig herfra."
            Kristin fikk en klump i halsen. Den vokste seg stor på noen få sekunder. Grete holdt tak i de smårutede skjørtene sine og småløp mot dem. Hun hadde et fjøstørkle på hodet, som var festet slik de pleide å gjøre det hjemme på Bjørnstad. På føttene hadde hun tresko med en bøy framme på tåen. Dette var mor Gretchen som alle barna elsket, som hun selv også elsket, kjente hun.
            Hun greide ikke å stå stille lenger, men kastet fra seg jakken og løp.

Til toppen

Andre utgaver

Overvåket
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Else Berit Kristiansen:

Bøker i serien