| Forfatter: | May Lis Ruus |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Nattmannens datter |
| Serienummer: | 11 |
| ISBN/EAN: | 9788202410964 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale På liv og død
De unge på Manufakturhuset får en etterlengtet pause fra det daglige slitet, og alle er med når Lucie foreslår at de skal sette opp et skuespill.
Dragonen setter sin ære og vordende ekteskap på spill for å kunne tilbringe noen siste dager sammen med Lucie, men det faller ikke i god jord hos hans tilkommende svigerfamilie.
Lucie kvapp til da hun hørte en dyp stemme som brølte:“Hva i fandens navn er det du finner på, Ditlef? Har du gått fra forstanden?”
Lucie kjente ham igjen, og det isnet i henne da hun forsto at det var frøken Broch-Wagners far som hadde kommet for å stanse dragonen i sitt forsett.
“Tar du en sottbefengt fattigjente inn i huset der min datter skal i brudeseng om fem dager?”
UTDRAG FRA BOKEN:
“Vil du se maleriet?” spurte dragonen med ett.
“Ja, det vil jeg gjerne. Jeg vet jo ikke hvordan det ser ut,” sa hun, glad for at han hadde foreslått det.
“Kom. Ta med deg lysestaken,” sa han og grep en selv.
De gikk opp trappene mens lysene sendte lange skygger oppetter veggene. Flammene var som to bitte små soler i natten, tenkte Lucie og kjente gleden bruse. Hun følte seg lett og glad. All vinen hun hadde nytt, hadde lagt et lett slør over henne, og her og nå hadde hun ikke en eneste bekymring i livet. Det harde livet på Manufakturhuset var langt borte. Denne kvelden var annerledes. Hun hadde hatt noen kvelder og netter her ute før, men da hadde det vært på en annen måte. Dette var den første etter at hun hadde innsett at hun hadde følelser for dragonen.
Han er trolovet, minnet hun seg selv på. Alt er endret, og ikke til det bedre. Men den berusende følelsen i kroppen ville ikke la fornuften seire. Hun smilte, glad for å være her med ham. Alene i den stille, myke natten som fordrev alle dagens bekymringer.
Dragonen satte fra seg lyset på bordet der han pleide å blande farger.
“Husk at det ikke er ferdig. Og det er lettere å se fargene i dagslys. Blåfargen ble jeg fornøyd med, men den er jo bare brukt på øynene. Og i dette lyset kommer de nok ikke til sin rett.” Han tok messingstaken fra henne og holdt den opp mot lerretet. Så grep han armen hennes forsiktig og trakk henne bort til seg.
Berøringen sendte en ilende følelse gjennom henne.
Lucie kvapp litt av å se seg selv avbildet. Og hun var overrasket over hvor liten han hadde tegnet henne. Han hadde ikke fylt det store lerretet slik hun hadde forestilt seg. I stedet var det en stor, mørk flate bak henne. Ansiktet var tegnet litt fra siden, og huden var glatt med lys og skygger som ga det form. Håret hadde han malt som om det var av mindre betydning, noe som forundret henne siden han hadde ønsket at hun skulle ha det løst.
Det som beveget henne mest, var øynene og munnen. Begge hadde en slags glød, en dybde. Likevel ga de svært forskjellige inntrykk. Øynene var glassaktige, og hun kunne ikke forstå hvordan han hadde klart å gjøre dem så levende og uttrykksfulle. Selv om hun for det meste hadde sett ut av vinduet, hadde han malt henne med blikket vendt mot maleren. Det var nesten så hun kunne se inn i sjelen. Men det var jo bare et bilde, så det forvirret henne. Leppene som i virkeligheten som oftest var tørre, bleke og sprukne, hadde han malt lyserøde og glatte. Det skinte blankt i underleppen. Av en eller annen grunn minnet munnen han hadde malt, om kyssene de hadde delt. Var det slik han så henne, eller pyntet han på den begredelige sannheten?
“Det er vakkert. Det ser helt ferdig ut,” sa hun til slutt.
“Jeg er glad for at du liker det. Det er nok det bildet jeg er mest fornøyd med, av alt jeg har malt før.”
“De er meget begavet,” sa hun uten å ta øynene fra bildet.
“Takk for det, men jeg er bare middelmådig. Uten en mesters veiledning er man for alltid en novise,” sa Ditlef Lyche muntert og trakk seg litt unna.
“Vel, jeg har knapt sett noe vakrere,” sa hun.
“Neste gang vil jeg male et aktmaleri,” sa han og smilte.
“Hva er det?”
Det glimtet i øynene hans. “Det er et maleri av en naken kvinne.” Han smilte enda litt bredere og ga lysestaken tilbake til henne.
“Å,” kom det fra Lucie mens varmen bredte seg i kinnene.
Det ble stille mellom dem, som om de begge tenkte. Hun var fremdeles svært vár over nærheten hans, selv om han ikke berørte henne lenger. Hånden som holdt lyset, skalv lett da hun igjen så opp i ansiktet hans. Hodet hans lå litt på skakke, og munnen var halvåpen mens han så granskende på ansiktet hennes.
“Du er så mye vakrere enn dette bildet. Det gjør skam på deg.” Stemmen hans var dyp og lav.
Lucie fikk hjertebank. Leppene skilte seg lett da hun ikke fikk nok luft ved å puste gjennom nesen.
Langsomt løftet han den ene hånden og berørte den tørre underleppen hennes så lett at hun bare så vidt kjente det. Det kilte, men samtidig sendte det et støt gjennom henne, støt som fikk hjertet til å banke enda litt fortere. Den andre hånden hans fant hennes og la seg over den. Den var myk. Blikket hans flyttet seg fra munnen til pannen, og fingertuppene beveget seg etter. Over de myke dunene på kinnet, over kinnbenet, forbi øyet og opp mot det ene brynet. Med én enkel finger strøk han henne varsomt over pannen.Igjen tok han seg disse frihetene. Berøringene som lå milevidt fra det som sømmet seg mellom fremmede, mellom to fra forskjellig stand og mellom mann og kvinne som ikke var gift. Men det var langt fra ubehagelig, og det føltes ikke galt. Tvert imot.
Dragonen setter sin ære og vordende ekteskap på spill for å kunne tilbringe noen siste dager sammen med Lucie, men det faller ikke i god jord hos hans tilkommende svigerfamilie.
Lucie kvapp til da hun hørte en dyp stemme som brølte:“Hva i fandens navn er det du finner på, Ditlef? Har du gått fra forstanden?”
Lucie kjente ham igjen, og det isnet i henne da hun forsto at det var frøken Broch-Wagners far som hadde kommet for å stanse dragonen i sitt forsett.
“Tar du en sottbefengt fattigjente inn i huset der min datter skal i brudeseng om fem dager?”
UTDRAG FRA BOKEN:
“Vil du se maleriet?” spurte dragonen med ett.
“Ja, det vil jeg gjerne. Jeg vet jo ikke hvordan det ser ut,” sa hun, glad for at han hadde foreslått det.
“Kom. Ta med deg lysestaken,” sa han og grep en selv.
De gikk opp trappene mens lysene sendte lange skygger oppetter veggene. Flammene var som to bitte små soler i natten, tenkte Lucie og kjente gleden bruse. Hun følte seg lett og glad. All vinen hun hadde nytt, hadde lagt et lett slør over henne, og her og nå hadde hun ikke en eneste bekymring i livet. Det harde livet på Manufakturhuset var langt borte. Denne kvelden var annerledes. Hun hadde hatt noen kvelder og netter her ute før, men da hadde det vært på en annen måte. Dette var den første etter at hun hadde innsett at hun hadde følelser for dragonen.
Han er trolovet, minnet hun seg selv på. Alt er endret, og ikke til det bedre. Men den berusende følelsen i kroppen ville ikke la fornuften seire. Hun smilte, glad for å være her med ham. Alene i den stille, myke natten som fordrev alle dagens bekymringer.
Dragonen satte fra seg lyset på bordet der han pleide å blande farger.
“Husk at det ikke er ferdig. Og det er lettere å se fargene i dagslys. Blåfargen ble jeg fornøyd med, men den er jo bare brukt på øynene. Og i dette lyset kommer de nok ikke til sin rett.” Han tok messingstaken fra henne og holdt den opp mot lerretet. Så grep han armen hennes forsiktig og trakk henne bort til seg.
Berøringen sendte en ilende følelse gjennom henne.
Lucie kvapp litt av å se seg selv avbildet. Og hun var overrasket over hvor liten han hadde tegnet henne. Han hadde ikke fylt det store lerretet slik hun hadde forestilt seg. I stedet var det en stor, mørk flate bak henne. Ansiktet var tegnet litt fra siden, og huden var glatt med lys og skygger som ga det form. Håret hadde han malt som om det var av mindre betydning, noe som forundret henne siden han hadde ønsket at hun skulle ha det løst.
Det som beveget henne mest, var øynene og munnen. Begge hadde en slags glød, en dybde. Likevel ga de svært forskjellige inntrykk. Øynene var glassaktige, og hun kunne ikke forstå hvordan han hadde klart å gjøre dem så levende og uttrykksfulle. Selv om hun for det meste hadde sett ut av vinduet, hadde han malt henne med blikket vendt mot maleren. Det var nesten så hun kunne se inn i sjelen. Men det var jo bare et bilde, så det forvirret henne. Leppene som i virkeligheten som oftest var tørre, bleke og sprukne, hadde han malt lyserøde og glatte. Det skinte blankt i underleppen. Av en eller annen grunn minnet munnen han hadde malt, om kyssene de hadde delt. Var det slik han så henne, eller pyntet han på den begredelige sannheten?
“Det er vakkert. Det ser helt ferdig ut,” sa hun til slutt.
“Jeg er glad for at du liker det. Det er nok det bildet jeg er mest fornøyd med, av alt jeg har malt før.”
“De er meget begavet,” sa hun uten å ta øynene fra bildet.
“Takk for det, men jeg er bare middelmådig. Uten en mesters veiledning er man for alltid en novise,” sa Ditlef Lyche muntert og trakk seg litt unna.
“Vel, jeg har knapt sett noe vakrere,” sa hun.
“Neste gang vil jeg male et aktmaleri,” sa han og smilte.
“Hva er det?”
Det glimtet i øynene hans. “Det er et maleri av en naken kvinne.” Han smilte enda litt bredere og ga lysestaken tilbake til henne.
“Å,” kom det fra Lucie mens varmen bredte seg i kinnene.
Det ble stille mellom dem, som om de begge tenkte. Hun var fremdeles svært vár over nærheten hans, selv om han ikke berørte henne lenger. Hånden som holdt lyset, skalv lett da hun igjen så opp i ansiktet hans. Hodet hans lå litt på skakke, og munnen var halvåpen mens han så granskende på ansiktet hennes.
“Du er så mye vakrere enn dette bildet. Det gjør skam på deg.” Stemmen hans var dyp og lav.
Lucie fikk hjertebank. Leppene skilte seg lett da hun ikke fikk nok luft ved å puste gjennom nesen.
Langsomt løftet han den ene hånden og berørte den tørre underleppen hennes så lett at hun bare så vidt kjente det. Det kilte, men samtidig sendte det et støt gjennom henne, støt som fikk hjertet til å banke enda litt fortere. Den andre hånden hans fant hennes og la seg over den. Den var myk. Blikket hans flyttet seg fra munnen til pannen, og fingertuppene beveget seg etter. Over de myke dunene på kinnet, over kinnbenet, forbi øyet og opp mot det ene brynet. Med én enkel finger strøk han henne varsomt over pannen.Igjen tok han seg disse frihetene. Berøringene som lå milevidt fra det som sømmet seg mellom fremmede, mellom to fra forskjellig stand og mellom mann og kvinne som ikke var gift. Men det var langt fra ubehagelig, og det føltes ikke galt. Tvert imot.
Andre utgaver
| På liv og død | |||
| Bokmål | Ebok | 2013 | |
| På liv og død | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2022 | |
