På bar bakke (Heftet)

Serie: Nye horisonter 3

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202401856
Kategori: Romanserier
Omtale På bar bakke

​Fiskersønnen Johannes finner Amanda og berger livet hennes, men ikke alle i familien er like begeistret for at han tar henne i hus. Familien har ikke mer enn at de så vidt livnærer seg, og Amanda innser snart at hun ikke kan fortsette å leve på dem.

– Jeg vil ikke tilbake dit, sa Amanda tungt. – Men jeg vet heller ikke hvor jeg skal ta veien. Jeg vil gjerne snakke med en av dere, og spørre om noen kan gi meg skyss inn til Sandnessjøen.
    – Hva skal du der?
    – Er det noen frelsesarmé der, jeg må ha hjelp til å begynne på nytt. Jeg har ingenting. Alt jeg eide, resten av sparepengene mine, alt sammen, forsvant med båten til William.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det var grytidlig om morgenen. Far og sønn var alene i det romslige kjøkkenet. Ingen av de andre i husstanden hadde stått opp ennå. Likevel røpet knirkingen i gulvplankene over dem at Johannes’ yngre søster, Dagmar, var på bena. Hun hadde trolig vært nødt til å stå opp for å amme veslegutten. Dagmar og mannen hennes, Konrad, hadde fått overta kjøkkenloftet etter at guttungen ble født. Det var mest praktisk slik. Dagmar måtte ofte stå opp om natten, og da var veien ned til kjøkkenet og til utedoen på baksiden av huset kortere fra kjøkkenloftet enn fra de andre soverommene.
Det lille nordlandshuset, som lå bare et steinkast fra stranden inne i Krogmovika på Herøy, hadde tidligere huset Arthurs foreldre, ham selv og hans tre brødre. Det hadde vært plass nok den gang, med en stue, et kjøkken og et spiskammer i første etasje og tre soverom oppe. Men etter hvert som de fire Krogmo-guttene ble voksne, ble det trangere om plassen, så det var blitt satt opp et tilbygg med en etasje på baksiden av huset, opp mot Brattberget, en fjellskrent der det hendte at havørner slo seg ned for å orientere seg i sitt vidstrakte rike ute ved havet. Noen år senere var det blitt bygget en etasje til på dette tilbygget, for å gi plass til de nye grenene som etter hvert vokste ut på familietreet og som trengte husrom.
Arthurs eldste bror hadde reist til Amerika da han ble voksen. Han hadde ikke vært i Norge siden den gang. Den nest eldste døde av tuberkulose som femtenåring, og den yngste så de lite til etter at han flyttet til Tromsø og ble med et lag med hvalfangere til Svalbard og Grønland. Arthur ble boende hjemme for å hjelpe foreldrene med det karrige småbruket, med et par kyr, en gris og noen høner. Da foreldrene ble gamle, skrev hans far gården over på Arthur, som hadde blitt boende der også etter at gamlingene døde.
Han hadde vært bare tjueto år gammel da han giftet seg med Gjertrud, den yngste av fire nabojenter. Skjønt, nabo og nabo, det var nesten en kilometer til Grunnli, der Gjertrud vokste opp, men det ble likevel regnet som et nabolag.
Han og Gjertrud hadde fått seks unger, og det hadde ikke alltid vært like lett for dem å holde liv i den store ungeflokken. Fire gutter og to jenter hadde alle sett dagens lys i soverommet på kjøkkenloftet, og etter hvert hadde de fått bruk for de seks soverommene huset inneholdt.
Nå var de sju voksne og tre barn som hadde bolig i det lave nordlandshuset, som en gang hadde vært hvitmalt, men som vær og vind hadde gitt en slitt gråfarge. Foruten Arthur og Gjertrud, bodde den ene sønnen, Karsten og hans kone, Pedrikke, der med tvillingjentene Karoline og Pernille. Og så var det yngstedatteren Dagmar og mannen Konrad, som hadde fått veslegutten Arvid for bare fire uker siden. Barnet var ikke døpt ennå, og Dagmar var nå opptatt med å planlegge barnedåpen, som Arthur og Gjertrud prøvde å få henne til å forstå ikke kunne bli noen storslagen begivenhet. Det hadde ingen av dem råd til.
Det lille småbruket ga ikke større avkastning enn at de hadde melk, egg, poteter og gulrøtter til eget bruk. Slakt, til kjøttmat, måtte de kjøpe hos større gårdsbruk. Noen bærbusker var det også bak huset, men ellers måtte alt annet kjøpes inn fra butikken i Silvalen. Bortsett fra fisken, da. Den kunne de trekke fra havet i rikt monn.
Det var fisket som ga dem den beskjedne inntekten de hadde å leve av. Både Arthur og sønnene drev fiske. Ingen av dem hadde hatt råd til å skaffe seg nytt og moderne fiskebruk, men både Karsten og Johannes hadde vært to sesonger på Lofotfiske med den gamle skøyta, som tilhørte Arthur. Begge gangene hadde de tjent såpass bra at de mente det lønte seg å prøve en gang til. Neste år ville de kanskje få råd til å skaffe seg en bedre båt og nyere utstyr. De var begge blitt mer kravstore etter at de kom tilbake fra Lofoten, der de hadde sett hvor godt utstyrt flere av de andre båtene var.
Foreløpig sto det ikke så bra til med økonomien at de kunne tenke på å kjøpe ny båt eller nytt utstyr. Det fikk greie seg med skøyta og den åpne motorbåten som ble brukt til kortere turer inn til Sandnessjøen og øyene omkring. Til å sette garn og fiske i de nære farvannene hadde de i tillegg en robåt som var så lett å skyve ut fra båtstøa at selv Gjertrud kunne klare det.
De fire mannfolkene i husstanden måtte alle bidra for å forsørge sine respektive familier. Nå var det ikke slik at de holdt matbudsjett og daglige utgifter atskilt, de var en stor familie og delte på det de hadde av mat. Dagmars mann, Konrad, som var snekker, var aldri med på fiske, men som snekker klarte han å bringe kjærkommen mynt i kassa med arbeid han påtok seg, både på øyene rundt om i distriktet og inne på fastlandet. Sist sommer hadde han vært fire uker i Sandnessjøen og satt opp noen hus, og året før det hadde han bodd to måneder inne i Rana.
Hjemme i Vika var det kvinnene som rådde grunnen. Gjertrud var den ubestridte leder av husholdningen, det var det ingen tvil om. Både datteren og svigerdatteren måtte pent rette seg etter henne. De eneste som kunne overtale husets kvinnelige overhode til noe hun selv ikke hadde tenkt å gi seg i kast med, var Pernille og Karoline. De to femåringene var bestemorens øyenstener. De hadde alltid diltet i hælene på Gjertrud og vært mer opptatt av at hun skulle lære dem å strikke, sy, veve og binde blomsterkranser enn at moren skulle gjøre det. Nå var det den lille gutten til Dagmar og Konrad som opptok dem mest. Det var så stas med det nye spedbarnet i huset at Gjertrud nesten ble sjalu da hun så hvor mye tid småjentene brukte på å beundre og passe den nyfødte gutten.
Av de seks barna Gjertrud hadde satt til verden var det bare de tre, Johannes, Dagmar og Karsten, som fremdeles bodde hjemme i Krogmovika. Arnt, den eldste, hadde reist ut som sjømann allerede som sekstenåring. Han hadde reist i utenriksfart i flere år. Det var nå sju år siden de hadde sett ham, og nesten ett år siden de hadde hørt noe fra ham.
Eldstejenta, Ruth, var gift med en lærer og bodde på Nesna, og den nest yngste gutten, Reidar, var for tiden på Hemnesberget, der han arbeidet på et båtbyggeri. Det hendte en og annen gang at han kom på besøk når været var godt og en båttur fra Hemnes til Herøy kunne gjennomføres uten for mange strabaser, men det var ikke ofte de så noe til ham. Gjertrud hadde en mistanke om at han hadde funnet seg kjæreste der inne i Ranafjorden, og at det var derfor han ble boende der. Hvis så var tilfelle, var det bare Johannes igjen som ikke hadde funnet seg en livsledsager. Han hadde vært en del sammen med Ingrid på Solvoll, som han hadde gått på skolen sammen med. Men det ble ikke til noe mer etter at Ingrid flyttet til Ørnes for å arbeide som hushjelp hos en legefamilie. Etter hva ryktene ville ha det til, hadde hun funnet seg en ung smed og var ringforlovet.
Gjertrud kunne ikke forstå hvorfor Johannes ikke hadde klart å finne seg et skikkelig kjerringemne. Med sine tjueseks år var han i den rette alderen, og i hennes øyne var han en riktig stram kar, med det tykke, røde håret som krøllet seg så pent og det fine smilet som fikk de grønne øynene til å glitre. Den mørke rødfargen på håret, det var nesten så det nærmet seg brunt, hadde han etter henne. Selv om hennes hår nå var mest grått, hadde det vært praktfullt rødt i ungdommen.
Det var flere som syntes Johannes var pen, det var ikke bare fordi hun var moren at hun var av den oppfatningen. Ansiktet hans var litt rundt, noe som gjorde at han så snill og godmodig ut. Og det var nettopp det han var. Han var snill som dagen var lang, det fantes ikke noe ondt i den gutten, og Gjertrud hadde alltid vært svakere for ham enn for de andre sønnene. Johannes var den omsorgsfulle, den som så det når hun trengte hjelp, uten at hun måtte be om det. Han var omtenksom mot alle, og han var aldri den som kom hjem med neseblod eller blåveiser etter slåsskamper med naboungene. Han var freden selv, denne yngste sønnen hennes. Hun kunne derfor ikke skjønne at ikke jentene der ute på øyene var mer ivrige etter å få ham på kroken. En snillere ektemann kunne ingen få. Flink var han også. En arbeidsom kar, som ikke lå på latsiden når noe skulle gjøres, uansett hva det var. Han var både nevenyttig og praktisk og fant alltid løsninger der andre bare så problemer.
Nå drev Johannes fiske sammen med faren og broren. Det hadde han gjort siden han ble stor nok til å bli med faren og storebroren på sjøen. Men Gjertrud visste at drømmen var å skaffe seg en egen båt og reise alene ute på fiskefeltet. Det ble lite igjen av fortjenesten når den skulle deles på tre, og hun visste at Johannes gjerne ville bygge seg et eget hus en gang i fremtiden. Selv om det gikk greit å bo slik som de gjorde nå, hver gren av familien hadde i det minste hvert sitt soverom, så var det ikke til å komme forbi at det kunne bli trangt om plassen når alle skulle oppholde seg innendørs. Det opprinnelige huset ble kalt for gammelstua, mens tilbygget gikk under navnet nystua, og selv om de delte både kjøkken og stue inne i gammelstua, oppholdt Karsten og Pedrikke seg ofte på rommet i nystua sammen med tvillingene.
– Drar du ut og ser til garnet? spurte Arthur og fortsatte å glo ut på sluddbygene.
– Ja, jeg tar en tur ut til Seløya og ser om det er blitt noen fangst, svarte Johannes.
– Hvis du venter til etter frokost, får du kanskje med deg Karsten eller Konrad.
– Jeg er da ikke redd for å dra ut alene, sa Johannes med en liten latter.
– Det er en del tungsjø der ute.
– Jeg ser det, men vind og bølger har da aldri skremt meg.
– Nei, jeg vet da det, svarte Arthur. – Jeg tenker ikke på vinden og bølgene, vinden har begynt å avta. Jeg tenker mer på at det kan tetne til så det blir dårlig sikt. Hvis det begynner å snø …
– Er du redd jeg ikke skal finne veien hjem? Johannes smilte skjevt. – Far, jeg kjenner farvannet her ute bedre enn deg.
– Nå ja, det tror jeg nå som jeg vil om. Arthur puttet en pris med snus under leppen og strakte ryggen. – Jeg kan bli med deg.
– Det kan du ikke. Johannes lo. – Jeg vet godt at du heller vil sitte foran ovnen og spikke dyr og dukker til tvillingene enn å trekke på deg oljehyret for å dra ut i dette været.
Arthur fnyste, som om det var det dummeste han hadde hørt, men Johannes hadde rett. Han følte ingen trang til å dra på sjøen i dette været, selv om vinden nå hadde løyet betraktelig.
– Du får ta med deg Karsten eller Konrad, da, sa han og reiste seg sakte opp fra stolen. Ryggen hadde ikke vært så bra den siste tiden, så det gjaldt ikke å reise seg for brått.
Johannes ristet på hodet. Han trengte ikke å ha med seg hjelp i båten på den korte turen han hadde i tankene. Det var ikke langt ut til Oterholmen, og farvannet var rent og trygt. Og selv om det ennå ikke var blitt helt lyst, visste han hvor han kunne ferdes trygt.
Uten å diskutere mer med faren, gikk han ut i bislaget og dro på seg islendingen og et par slagstøvler før han bega seg ned mot naustet og sjøboden der de oppbevarte oljehyret og det som ellers tok for stor plass i bislaget og den lille gangen oppe i huset.
Kort etter skjøv han den åpne motorbåten ut fra støa og klatret om bord. Han fikk ikke motoren til å starte med en gang, og ble sittende en stund bøyd over motorkassen og plundre med et av stemplene før den tente. Så tok han plass på aktertofta, grep rorpinnen og satte kursen ut mot Oterholmen, der han visste at det var en god fiskeplass, og der han hadde satt ut et garn kvelden før. Han håpet bare at bruket sto der ennå, det hadde blåst om natten, men ikke verre enn at han burde finne det igjen.
 
Bruket lå der. Han kunne se de grønne kavlene på lang avstand. Men fangsten var skuffende liten da han dro opp garnet. Johannes samlet de få torskene og hysene i en kasse i bunnen av båten og la garnet i forstavnen. Torsken var ikke større enn at den var til katten, men hysene var av brukbar størrelse. Moren kunne lage fiskekaker av dem. Han lurte på om han skulle hive ut et snøre og prøve å dra opp noe mer, men ombestemte seg da han kjente den sure vinden som trengte seg innenfor klærne og gjorde oppholdet ut på sjøen til en tvilsom fornøyelse. Han hutret i de tykke klærne under oljehyret og forsto godt at faren heller ville sitte foran vedovnen hjemme i stuen på en dag som denne.
Det hadde sluttet å sludde, og nå begynte dagslyset å trenge gjennom det lave skydekket. Likevel bestemte Johannes seg for å vende nesen hjemover da han så den mørke skybanken som samlet seg ute i havet. Den inneholdt klare løfter om mer nedbør.
En ny byge med våt og kald sludd kom som kastet over ham da han sto bak i båten og holdt fast i rorpinnen. Da ble han plutselig var noe inne ved en av de store holmene som utgjorde Buruholmene. Hva i all verden var det som hadde rekt i land der? Gjennom det svake morgenlyset og de tette sluddbygene kunne han skimte noe gult. Det hadde nesten samme farge som oljehyret han selv hadde på seg. Det der hadde han aldri sett før, og han hadde da ferdes i farvannet rundt disse holmene og øyene siden han var guttunge.
Buruholmene var ubebodde og forblåste, det var ingen som gikk i land der. Ikke andre enn skarven, ærfuglene og andre sjøfugler. Men skarven var begynt å trekke sørover nå, og krykkjene trakk ut i havet mot vinteren, så nå var det snart bare gråmåsen og fiskemåkene igjen, og ingen av dem var like gule som et oljehyre. Det som lå der i strandkanten var dessuten større enn en fugl. 

Til toppen

Andre utgaver

På bar bakke
Bokmål Ebok 2013
På bar bakke
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Bøker i serien