| Forfatter: | Jeanette Semb |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | På flukt |
| Serie: | Skjærgårdsliv |
| Serienummer: | 10 |
| ISBN/EAN: | 9788202424602 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale På flukt
Nok en gang er Drøbak Strandhotell åsted for en alvorlig forbrytelse, og
forvirring, kaos og frykt hersker. Skal Josefine lide samme skjebne som moren?
Og hvem kan ha stått bak ugjerningen?
Samtidig begynner Emma å komme til hektene igjen i fiskerkoia til redningsmannen Mattias. I takt med at kreftene vender tilbake, begynner hun søket etter Brage og Solrunn.
– Jeg må lete etter Brage og Solrunn, sa Emma og kjente smerten som en klo i brystet. – Jeg har ikke noe annet valg. Det er min datter og hennes far som er savnet. Jeg må finne ut hva som har skjedd med dem. Og så lenge du ikke har hørt om noen som er funnet døde, velger jeg å tro det beste. Hun kunne ikke resignere, kunne ikke gi opp før hun hadde gjort alt for å finne dem. Hun hadde et håp, og det håpet måtte hun holde fast ved.
UTDRAG FRA BOKEN:
Emma betraktet de gule kornåkrene som strakte seg utover det flate landskapet. De drøye bakkene som hun var kjent med fra Drøbak, var fraværende her. Innimellom kunne hun skimte sjøen som blinket blå mellom furutrærne. Det var et vakkert syn.
Men Emma kjente seg sliten og innså at hun ikke var i så god form som hun hadde trodd. En slik reise tok på, og det hadde ikke blitt mye hvile, selv om Mattias hadde bedt henne ta det rolig. Akkurat det var lettere sagt enn gjort, for hun var drevet av en besettelse etter å finne Brage og Solrunn, og hun hadde, med god hjelp av Mattias, speidet, holdt utkikk og hørt seg for overalt hvor de hadde ferdes. Hun hadde bestemt seg for å tviholde på tanken om at de var i live. Noe annet
var rett og slett utenkelig.
De hadde trålet gatene i Moss, og de måtte ha spurt halve byen om noen hadde sett en mann med et lite barn. Men alle tipsene de hadde fått, hadde vist seg å være blindspor, og de var ikke kommet noe lenger nå enn da de dro fra fiskekoia til Mattias. Nå var de på vei hjem. Mattias satt taus ved siden av henne. Nå og da kikket han på henne med et dystert uttrykk i ansiktet.
– Hvordan går det med deg, Emma?
– Det går bra, hvisket Emma. Munnen kjentes knusktørr, og det svimlet litt for henne. Hun tenkte på den øvrige familien sin, som hun hittil ikke hadde ofret mange tanker. Hvordan hadde hun blitt så egoistisk? Viktoria var med barn, og Emma lurte jo selvsagt på hvordan det gikk med henne, om hun hadde kommet seg til Lyngør og tanten deres slik planen hadde vært.
– Du trenger noe å drikke. Mattias dro i seletøyet og fikk hesten til å stoppe. De befant seg foran to store bygninger, det ene var et vertshus, det andre et skjenkested, og det virket som de hørte til hverandre. Kanskje det var samme eiere, tenkte Emma trett.
Emma satt stille mens Mattias hentet vann til henne. Men innen han hadde rukket ut igjen, var det begynt å flimre for øynene hennes. Hun klarte nesten ikke å skjelne ham da han først kom til syne i døråpningen. Før han rakk bort til henne, hadde hun sunket sammen i setet.
– La oss ta inn på vertshuset, sa Mattias og heiste henne opp i armene sine. Han nikket mot mursteinshuset som lå bak ham. – Det er for langt å reise hjem i din tilstand. Du trenger mat og en seng.
Emma var for utmattet til å si noe. Hun hadde hatt et håp for denne reisen, men håpet var erstattet av en vond klump i magen. Kanskje hadde hun vært dum og naiv som hadde trodd at hun skulle lykkes i å finne Brage og Solrunn.
Litt senere lå Emma i sengen i det vesle værelset som hadde utsikt ut mot engen. Mattias hadde trukket et teppe over henne før han gikk ut for å skaffe litt mat. Emma kjente en dyp takknemlighet overfor denne mannen, som selv hadde mistet sin familie. Hun syntes det var underlig at han fortsatt hadde hjerterom, for hun var overbevist om at hjertet hennes ville komme til å lukke seg for godt hvis hun ikke fant Brage og Solrunn i god behold. Nå hadde hun fremdeles et lite håp, men hvis det håpet ble knust … Da ville hun ikke ha noe igjen å leve for.
Samtidig begynner Emma å komme til hektene igjen i fiskerkoia til redningsmannen Mattias. I takt med at kreftene vender tilbake, begynner hun søket etter Brage og Solrunn.
– Jeg må lete etter Brage og Solrunn, sa Emma og kjente smerten som en klo i brystet. – Jeg har ikke noe annet valg. Det er min datter og hennes far som er savnet. Jeg må finne ut hva som har skjedd med dem. Og så lenge du ikke har hørt om noen som er funnet døde, velger jeg å tro det beste. Hun kunne ikke resignere, kunne ikke gi opp før hun hadde gjort alt for å finne dem. Hun hadde et håp, og det håpet måtte hun holde fast ved.
UTDRAG FRA BOKEN:
Emma betraktet de gule kornåkrene som strakte seg utover det flate landskapet. De drøye bakkene som hun var kjent med fra Drøbak, var fraværende her. Innimellom kunne hun skimte sjøen som blinket blå mellom furutrærne. Det var et vakkert syn.
Men Emma kjente seg sliten og innså at hun ikke var i så god form som hun hadde trodd. En slik reise tok på, og det hadde ikke blitt mye hvile, selv om Mattias hadde bedt henne ta det rolig. Akkurat det var lettere sagt enn gjort, for hun var drevet av en besettelse etter å finne Brage og Solrunn, og hun hadde, med god hjelp av Mattias, speidet, holdt utkikk og hørt seg for overalt hvor de hadde ferdes. Hun hadde bestemt seg for å tviholde på tanken om at de var i live. Noe annet
var rett og slett utenkelig.
De hadde trålet gatene i Moss, og de måtte ha spurt halve byen om noen hadde sett en mann med et lite barn. Men alle tipsene de hadde fått, hadde vist seg å være blindspor, og de var ikke kommet noe lenger nå enn da de dro fra fiskekoia til Mattias. Nå var de på vei hjem. Mattias satt taus ved siden av henne. Nå og da kikket han på henne med et dystert uttrykk i ansiktet.
– Hvordan går det med deg, Emma?
– Det går bra, hvisket Emma. Munnen kjentes knusktørr, og det svimlet litt for henne. Hun tenkte på den øvrige familien sin, som hun hittil ikke hadde ofret mange tanker. Hvordan hadde hun blitt så egoistisk? Viktoria var med barn, og Emma lurte jo selvsagt på hvordan det gikk med henne, om hun hadde kommet seg til Lyngør og tanten deres slik planen hadde vært.
– Du trenger noe å drikke. Mattias dro i seletøyet og fikk hesten til å stoppe. De befant seg foran to store bygninger, det ene var et vertshus, det andre et skjenkested, og det virket som de hørte til hverandre. Kanskje det var samme eiere, tenkte Emma trett.
Emma satt stille mens Mattias hentet vann til henne. Men innen han hadde rukket ut igjen, var det begynt å flimre for øynene hennes. Hun klarte nesten ikke å skjelne ham da han først kom til syne i døråpningen. Før han rakk bort til henne, hadde hun sunket sammen i setet.
– La oss ta inn på vertshuset, sa Mattias og heiste henne opp i armene sine. Han nikket mot mursteinshuset som lå bak ham. – Det er for langt å reise hjem i din tilstand. Du trenger mat og en seng.
Emma var for utmattet til å si noe. Hun hadde hatt et håp for denne reisen, men håpet var erstattet av en vond klump i magen. Kanskje hadde hun vært dum og naiv som hadde trodd at hun skulle lykkes i å finne Brage og Solrunn.
Litt senere lå Emma i sengen i det vesle værelset som hadde utsikt ut mot engen. Mattias hadde trukket et teppe over henne før han gikk ut for å skaffe litt mat. Emma kjente en dyp takknemlighet overfor denne mannen, som selv hadde mistet sin familie. Hun syntes det var underlig at han fortsatt hadde hjerterom, for hun var overbevist om at hjertet hennes ville komme til å lukke seg for godt hvis hun ikke fant Brage og Solrunn i god behold. Nå hadde hun fremdeles et lite håp, men hvis det håpet ble knust … Da ville hun ikke ha noe igjen å leve for.
