På fremmed jord (Heftet)

Serie: Solens barn 11

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Solens barn
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202693770
Kategori: Romanserier
Omtale På fremmed jord

Karoline forsøker å forsone seg med tanken på at Stine og Johan er borte for alltid. I stedet gleder hun seg over at Ludvig får vokse opp på Frydenberg gods. En dag kommer han ridende opp alleen i rasende fart.

– Mor, det er en vogn ved porten.

– Jaha? sa hun og hevet pannen.

Hun myste ned den lange alleen for å se om hun kunne dra kjensel på vognen.

Ludvig gjorde et kast med hodet i retning porten. – Det er en ung dame der borte. Hun snakket engelsk og spurte om det bodde en som het Karoline her.

Hun stusset. Hvem i alle dager kunne det være? Hun ventet da ingen. Og en som snakket engelsk?

Til toppen

Flere bøker av Hege Løvstad Toverud:

Utdrag

Karoline tok en bit til. Oline hadde rett. Hun trengte å spise. Hun var blitt så kantete i det siste at hun måtte snøre kjolen på det innerste. Og fortsatt satt den pløsete om livet.

– Mm, løy hun. – Det smaker deilig.

– Nå, det er bare en hverdagskake. Ingenting å gjøre så mye vesen ut av.

– Si ikke det. Karoline tok en munnfull til, bare for å glede kusinen. – Tenk at du finner overskudd til å bake, med viltre barn i huset. Men så har du jo bestandig vært et rivjern.

Hun lo. – Her, litt mer te? Jeg så forresten Johan i går. Han kom innom, og guttene synes det er så stas å snakke engelsk med ham. Han er slik en kjekk ung mann.

– Ja, er han ikke? sa Karoline og lyste opp. Det gledet henne slik å høre Johan omtalt som en hvilken som helst annen mann. Og ikke som en som måtte kureres. Hun hadde sånn en trang til å gjøre det normalt, alt det som feilet Johan.

Oline tok seg til hjertet. – Jeg er så imponert over den gutten. Hvordan han beveger seg rundt, så uanstrengt. Hvordan han overkommer sine begrensninger.

Karoline kastet et blikk mot vinduet. En trost satt i en bjørk og sang av full hals. En vakker sang var det ikke, men likefullt en sang: – Jeg tenker nesten aldri på begrensningene hans lenger. Det er mulig det er naivt av meg. At morskjærligheten forblinder meg, men jeg ser kun en vakker, ung mann.

Oline nikket. – Ja, han er virkelig sin far opp av dage. Men …

– Hva da?

Oline trakk på skuldrene. – Nei. Bare det at jeg tror du gjør klokt i å åpne øynene dine for at sønnen din er litt annerledes. For det finnes en annen virkelighet utenfor Frydenbergs trygge gjerder, en virkelighet der han vil bli sett på som noe annet enn en bare ung og pen mann. Husk at folk har blitt satt ut i skogen for lyter mindre enn hans.

Karoline satte fra seg koppen. Porselenet klirret på skålen. – Huff, du snakker om noe avleggs, Oline. Ingen gjør sånt, vel? Og Frydenbergs trygge gjerder? Har du glemt at Johan har tilbrakt nesten hele sitt liv ute i verden? Og at nettopp det at han er annerledes, har gitt ham et innkomme og respekt?

– Sant nok, sa Oline og smilte fort. – Det var ikke sånn jeg mente det. Men hva slags innkomme snakker vi om her? Folk som har kommet langveis fra for å se på ham og stirre?

Karoline børstet kakesmuler ned fra fanget. – Du skal ikke være så snar å dømme, Oline. Hva er det som skiller Johan fra andre berømtheter? Fra operasangere og skuespillere? Folk kommer for å se på dem også, og de lar seg begeistre på samme måte. Hvem bryr seg om hva grunnen er? Hva deres … talent er. Det er i alle fall slik Johan har forklart meg det, for i starten tenkte jeg som deg. At han var blitt ydmyket, og hva slags glede kunne det ligge i det? Men Johan ser det ikke slik. Han forklarer seg selv som et slags … et slags kunstverk, åpen for tolkninger, og der opplevelsen skjer i møtet. Ja, jeg skjønner at du stusser. Dette er ikke lett å sette seg inn i, men jeg tror vi er nødt til å fri oss fra konvensjonelle tankemønstre for å forstå. For å forstå dette livet han og Stine har vært en del av.

– Det er godt mulig du har rett. Og ja, det er uten tvil fremmed. Bare det at Stine hadde en egen tiger da hun var liten jente?

Karoline bet seg i leppen: – Akkurat det der kan ikke jeg heller begripe. Med alle farene det må ha medført. Han Jaroslaw, du skulle ha sett ham. Det sørgelige huset. Den utmagrede ungen han holdt i armene. Kona som lå død bak huset. Det var som et nattsvart mareritt.

Oline ristet på hodet: – Dieter har snakket om det mange ganger. At det var fryktelig.

Karoline snurret gifteringen rundt fingeren. Den satt løst. – Mange ganger har jeg tenkt at jeg skulle ha ristet Jaroslaw mens jeg hadde sjansen. En mann som lar en liten jente holde seg med et rovdyr. Men samtidig, når jeg ser Stine med hundene, så skjønner jeg at det likevel ikke kan ha vært helt bortkastet. For å temme dyr, det er noe som bare er hennes. Ingenting hun har fra verken Laurent eller meg. Og nettopp det gjør det så rørende. At dette er den Stine er, dypest sett, uten påvirkning fra foreldrene sine.

Oline glattet på den heklede duken med flathanda. – Det er også en måte å se det på. Vi har kanskje mindre påvirkning på vårt avkom enn vi liker å tro?

Karoline smilte: – Selvsagt er det uendelig mange hendelser som har ledet frem til at Stine er den hun er, hendelser jeg ikke aner noe om, men som jeg kanskje en dag kan bli innviet i. Men av den ektefølte måten hun er på med de firbente, tror jeg hun ville ha vært like glad i dyr og hatt den samme kontakten med dem om hun hadde vokst opp på Mariplass eller på Frydenberg.

Oline slo ut med hendene. – Vel, det er et spørsmål om hva som kom først, høna eller egget. Men for all del, at hun har dyrene å trøste seg med, må vi bare være glade for. Kanskje du kan komme henne i møte på det området? Du er jo selv glad i dyr.

Karoline nikket. – Jeg har fortalt henne om sauene hjemme på Mariplass, om lammene som kom om våren. Hvordan hun brukte å sitte med dem i fanget og klø dem til de sovnet. Hvordan hun løp over tunet med lamungene hakk i hæl, mens broren satt på den varme steinhella og lo seg skakk over alle krumspringene. Men hun husker det ikke. Har ikke et eneste minne av Mariplass.

– Hun straffer deg, sa Oline. – Selvsagt husker hun.

– Si ikke det. Hva husker man egentlig fra man er seks–syv år gammel? Hva husker du?

– Å, jeg husker da litt av hvert … Oline dro på det. – Jeg husker at far min kun hadde ett øye, og ble møtt med spott av ungene i bygda. – Det var ikke mange som så på ham som noe kunstverk, nei. Enn du da, hva husker du?

– Tja, sa Karoline. – Jeg husker far min, men kun i korte glimt. At han alltid hadde med noe godt når han kom hjem fra arbeidet i elva. Og at mor mi var så lett på foten på den tiden. Kunne bykse over vollen når hun så far komme. Det er kanskje mest lyset jeg husker. Lyset som var mellom mor og far. Men det er noe jeg har tenkt på, Oline. Noe du sa som festet seg i meg den gangen jeg skjønte at vi var kusiner.

– Ja? Hva mener du?

– Du sa noe om at far din ikke var den eneste som var blitt knivstukket. At faren min også hadde blitt det.

– Ja, sa Oline. – Det er i hvert fall det far min sier. At han stakk far din i magen, og at skadene var store.

– Ja vel? Og hvor store?

Oline så uutgrunnelig på henne: – Hvorfor spør du om det?

– Fordi det er noe jeg har tenkt på. Jeg har nemlig alltid lurt på hvorfor jeg ikke fikk noen søsken. Har man fått ett barn, så får man vel gjerne et til? Men så sa du det om knivstikkingen, og jeg kom til å tenke på: Hva om far ble ødelagt av det? Der nede? At han ikke kunne få barn? Hva om mor fikk meg med en annen?

Oline slo blikket ned: – Det … det er hvert fall det far har sagt i alle år.

– Har han? spurte Karoline. – Og det sier du først nå?

Oline sukket skamfullt: – Vel, jeg … jeg vet jo ikke om det er sant, eller noe han bare sier for å hevne seg. Men han har alltid smykket seg med at bror hans ikke kunne få barn, det hadde han sjøl sørget for.

Karoline ble sittende og stirre tomt ut i luften. – Hvem er det da som er faren min, om det er sant?

Til toppen

Bøker i serien