Det satt en mann ved et skrivebord foran vinduene. Selv om han umulig kunne ha unngått å høre at hun kom, kikket han ikke opp. Han fortsatte bare å skrive i en bok som lå oppslått foran ham på skrivebordet.
Adeline følte seg underlig liten og mistenkte at det var meningen. Det sto en stol der, men så lenge han ikke hadde gitt uttrykk for at hun kunne sette seg, ble hun stående.
Bankmannen var yngre enn hun hadde forventet. På alder med herr Daltjern, trodde hun. Han hadde et strengt oppsyn. Det mørke håret var gredd stramt bakover med pomade, og skjortehalsen var kneppet så stramt at det lå en liten hudvalk over kragen.
Omsider så det ut til at han var ferdig med det han holdt på med. Han satte pennen fra seg i blekkhuset, drysset litt sand over arkene og blåste forsiktig på dem. Så la han boken til side og kikket opp på henne.
– Ja? Hva kan jeg hjelpe Dem med, frøken Meyer? sa han iskaldt.
– Kan jeg sette meg? spurte hun, fortsatt urolig og redd, men også i ferd med å bli forarget. Denne mannen var slett ingen herre.
Han svarte ikke, nøyde seg bare med å nikke.
Adeline brukte tid og satte seg ned så verdig hun kunne. Først da hun hadde fått følelsene under kontroll, møtte hun mannens blikk.
– Takk for at De kunne ta meg imot på så kort varsel, herr Sverdrup, begynte hun.
Han så på henne med det ene øyenbrynet lett hevet.
– Jeg har liten tid, frøken Meyer. Kanskje De kan komme til poenget?
Igjen blusset sinnet opp, og hun måtte kjempe for å holde det unna.
– Ja vel, da skal jeg være direkte, sa hun. – Det gjelder lånet på sjøboden. Lånet er dessverre blitt misligholdt. Banken har nå sagt det opp og vil tvangsselge sjøboden. Jeg er kommet i dag fordi jeg ønsker å overta lånet og hindre tvangssalg. 
– Jeg er kjent med herr Disens situasjon, men dette lånet ble forsømt allerede tidligere, svarte herr Sverdrup kort.
– Jeg ønsker likevel å overta lånet, svarte hun og holdt blikket hans fast.
– Vet De i det hele tatt hva låneavtalen går ut på? Hvor mye penger det er snakk om? spurte han hånlig.
– Ja, det gjør jeg, svarte hun og måtte anstrenge seg for å sitte i ro. – Jeg hjalp herr Disen med å fylle ut papirene den gang lånet ble tatt opp. Jeg kjenner derfor avtalen veldig godt, og jeg ville satt pris på om det var mulig å overta den slik den står i dag.
– Og De er klar over at det foreligger ubetalte avdrag for snart tre måneder?
– Ja, det er jeg, løy hun.
Herr Sverdrup knep øynene sammen og så mistroisk på henne.
– De har kanskje en far eller en verge som kan gå med på å sette lånet i sitt navn?
– Nei, det har jeg ikke. Jeg har ingen far, og herr Disen, som er årsaken til at jeg er kommet i dette uføret, er min verge. Lånet skal stå i mitt navn, og jeg skal være eneansvarlig for det. 
– Vi låner ikke ut penger til kvinner. Det er en altfor stor risiko å ta.
– Risiko? Bare fordi jeg er kvinne? spurte hun med dirrende stemme.
– Ja, slo han fast, som om det var fullstendig opplagt. – Kvinner hører ikke hjemme i forretningslivet. De kan kanskje være gode nok til å håndtere en simpel husholdning, men med større kompleksitet vil en kvinne komme til kort.
Adeline glødet fra tærne og helt opp i hodet. Det krevde alt hun eide av beherskelse å bli sittende i stolen.
– Det er ikke riktig, presset hun frem mellom sammenbitte tenner. – Kvinner er fullt ut i stand til å tenke like komplekse tanker som menn, og selv om vi ikke har pleid å ta del i forretningslivet, er det ingenting i veien for at vi kan mestre det like godt som menn.
– Ha! utbrøt han og himlet med øynene. – Det er bortimot det dummeste jeg har hørt og ikke så rent lite provoserende. Kvinner kan ikke sammenligne seg med menn når det kommer til slikt, og det vil jeg sterkt anbefale at De aksepterer. Som bankmann kan jeg ikke ta en slik risiko med bankens penger, og det har jeg heller ikke myndighet til å gjøre. Her i banken låner vi som sagt ikke ut penger til kvinner.

Til toppen