Hedda fant frem kurven med garn. Husfruen hadde allerede satt seg ved veven. De trengte ikke å snakke, men arbeidet i stillhet, slik de hadde gjort i så mange år.
Heddas blikk flyktet stadig mot vinduet. Hun likte å sitte ved siden av husfruen mens hun arbeidet, men hun skulle ha gitt mye for å være ute på en vakker dag som denne.
– Hva tenker du på, Hedda? spurte fruen med ett. – Du virker åndsfraværende i dag.
– Jeg har mye å tenke på, svarte Hedda fort.
– Du bekymrer deg vel ikke?        
Hedda ristet på hodet. – Jeg bekymrer meg sjelden, frue.
– Du tenker kanskje på drengen?
Hedda lo. – Hvilken dreng?
– Frederik, svarte bondens kone raskt. – Jeg har nok sett hvordan det er fatt med dere.
Hedda tok ikke til motmæle. Hadde fruen bestemt seg, så hadde hun bestemt seg.
Husfruen skjøv vevskjeen mellom renningstrådene. – Du må snart fortelle ham hva du føler. 
– Jeg føler for ham som for en god venn. Det er ikke noe å fortelle.
– Hvis du venter for lenge, kan han bli borte for deg.
Hedda ristet på hodet. – Hvordan kan jeg miste noe jeg aldri har hatt?
– Du vet hva som gikk tapt for meg.
Hedda ble alvorlig og nikket nå. – Ja, jeg vet hva du mistet den gangen.
– Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg har lengtet etter ham hver dag siden.
Hedda sa ikke noe til det. Fruen hadde fortalt mange ganger om sin tapte kjærlighet. Hun hadde fortalt om barnet hun ga fra seg også. Et barn hun ikke visste hvor var, og nok aldri fikk se igjen.
Fruen hadde stanset arbeidet. Nå vandret også hennes blikk mot vinduet, hvor solstrålene lekte langs vinduskarmen. – Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle datteren min at det er jeg som er moren hennes.
– Kanskje får De anledning til det en dag, trøstet Hedda.
– Jeg gjør nok ikke det.
Hedda skakket på hodet. – Jeg trodde at De ikke visste hvor hun var.
Hun skvatt da husfruen tok hånden hennes og stirret henne inn i øynene. – Mannen min ville nok ikke like at jeg røpet alt for datteren min.
Hedda ristet på hodet. – Nei, han ville nok ikke det.
Fruen lukket øynene. Det grå håret lignet en sky av sølvtråder der sollyset skinte gjennom det.
– Jeg drømmer om at faren hennes skal komme tilbake.
Fruen hadde fått en ny glød i stemmen. – Da hadde jeg ikke gjort som sist. Jeg hadde kastet all frykt til side og reist med ham. Det er tanken på ham som har holdt meg oppe i alle disse årene.
– Karl, hvisket Hedda. – De tenker vel på ham også?
– Ja visst gjør jeg det, men han trenger ikke meg. Jeg er bare en syk mor som ikke gjør noe for ham. Min mann setter stor pris på ham. Karl hadde hatt det like godt uten meg. Det er akkurat som om all kjærlighet i meg forsvant den gangen min elskede reiste. Han tok den med seg, Hedda.
Den siste setningen kom som om hun skulle ha fått en åpenbaring.
Hedda ristet forsiktig på hodet. – Det kunne han ikke gjøre. Kjærligheten har De i Dem. Ingen kan ta den. Hvis De da selv ikke ønsker det.
Fruen slapp hånden hennes og virket forvirret med ett. – Du er så klok, barnet mitt.
Hedda smilte mykt. – Ikke klokere enn Dem, frue.
Brått trakk fruen henne inntil seg og klemte henne hardt. Hedda ble så overrasket at hun et øyeblikk mistet pusten. Husfruen hadde snakket varmt om henne, men aldri gjort noe slikt før.
Da kvinnen slapp henne, virket hun brydd, og øynene var blanke. – Jeg klarer meg alene en stund nå. Du kan gå og se til Karl.
Hedda smilte. – Har De glemt at han er på skolen?
Fruen løftet hånden mot pannen. – Jeg føler meg ikke riktig frisk. Jeg trenger å hvile.
Ved hjelp av Heddas hånd fikk hun reist seg og gått bort til sengen. Der la hun seg nedpå og lukket øynene.
Med ett sperret hun dem opp igjen. Hånden hennes la seg om brosjen. – Hvor har du fått den fra? hvisket hun. – Hvor har du fått brosjen fra?
Hedda fikk hjertebank med ett. – Det er en gave, svarte hun. – Fra Frederik.
– Hvordan kunne Frederik ha den?
– Han fant den.
– Hvor?

Til toppen