Sørine stanset så brått at Petra, som kom bak henne, dultet inn i ryggen hennes. Selv ble hun stående som fastfrosset. Alt hun ønsket, var å rygge ut av kupeen, men det var for sent. Det var ingen tvil om at Iselin hadde sett dem. Det var heller ingen tvil om at hun hele tiden hadde sittet og speidet etter dem. Stemoren hadde visst at de skulle gå på toget på Egge stasjon. Det hovmodige, tilfredse smilet viste at hun frydet seg. Sørine gikk forbi setet der hun hadde tenkt å sette seg, og bar reisevesken med bort til stemoren. Vemmelsen buktet seg i henne da hun følte seg tvunget til å sette seg sammen med henne. Nå måtte Petra og hun sitte ansikt til ansikt med fruen, og selv om alt i henne strittet imot, hadde hun ikke annet valg. Sørine gløttet bort på Petra, som med nedslått blikk tok plass ved siden av henne. Det var umulig å få øyekontakt med tjenestejenta, men det var heller ikke nødvendig: Petra skjulte godt hva hun følte, men det så også ut som hun holdt pusten. Fruens tilstedeværelse hadde ikke vært noen hyggelig overraskelse for noen av dem. – Iselin? Jeg trodde du var på Øksnevoll … – Selvsagt trodde du det, avbrøt Iselin flirende, – det var det jeg ville du skulle tro. – Hva gjør du her da? Sørine ergret seg over tilfredsheten hennes. Iselin hvilte den ene albuen i vinduskarmen og kikket ut av vinduet. Toget hadde fått god fart, og det vårlige landskapet utenfor forsvant fort forbi. Fliret var borte, men munnvikene kruset seg i en spottende grimase. – Tror du det er tilfeldig at jeg sitter på toget nå? Hun snakket til vindusruten, men snudde langsomt på hodet og så rett på Sørine. – Hvorfor tror du jeg ba Trygve kjøre meg til Øksnevoll så tidlig? Jo, det var fordi han ikke skulle sette utflukten min i forbindelse med avreisen deres. Han skulle tro at jeg ønsket å besøke Marie, og overfor henne måtte jeg late som jeg gjerne ville hilse på henne igjen. Trygve mistenkte ingenting, og i hvert fall ikke da han så at jeg trådte over dørstokken på Øksnevoll. Han trodde selvsagt at jeg ville bli værende der. Marie og jeg vinket ham vel av gårde, og han vinket tilbake før han skyndte seg til Solhaug. Ha, ha, lo hun plutselig, – jeg slutter aldri å forundre meg over hvor enfoldige folk kan være! – Det er fordi de gjerne vil tro det beste om alle. Fordi de ikke kan begripe at enkelte kan være utspekulerte, svarte Sørine hardt. – Ingen liker å føle seg lurt. – Det er sant, smilte Iselin, – men å være så naiv, så godtroende … Hun ristet på hodet. Sørine fikk en ustyrlig trang til å filleriste henne. Lysten var så sterk at det prikket i fingrene. Hun kjente på den onde, behagelige gleden det ville vært å gjøre det. Hvordan kunne Iselin, hun som på sitt finurlige vis narret dem alle, fryde seg over at de var uvitende om renkespillet hennes?

Til toppen