– Herr Furuli, ingen hadde ventet deg tilbake så raskt. Har det skjedd noe i saken mellom Levion og Marina? Rita spurte om noe hun visste han ikke hadde kommet for, men hun måtte få noen sekunder til å områ seg.
– Levion …? Nei, det er ikke han som er årsaken til at jeg er her, svarte lensmannen og så forundret ut. – Det er deg jeg er kommet for å prate med.
– Uff da, jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg. Du ser ikke spesielt lystig ut. Rita skalv innvendig, men hun bestemte seg for å si hva hun syntes. Det var slik han kjente henne.
– Det har du kanskje ingen grunn til heller, svarte herr Furuli uten omsvøp. – Det er nemlig kommet meg noe for øre. Noe jeg har vanskelig for å tro på. Vil du at vi snakker om det ute eller inne?
– Ute, skyndte Rita seg å si. Hun skjønte hva det gjaldt. – Sett deg, så skal jeg ordne med servering.
– Det behøves ikke, protesterte lensmannen vagt mens han satte seg på en av benkene under bjørketrærne.
Men Rita var allerede på vei inn og lot som hun ikke hørte. Han skjønte nok ikke at hun trengte noen minutter for å summe seg, men det gjorde hun virkelig. Hun hadde ikke trodd at moren hans ville fortelle ham hva som hadde skjedd den natten de to overfalt hverandre. Ja, for det var det de hadde gjort. Gamle fru Furuli hadde forsøkt å overfalle henne, men var i samme øyeblikk blitt slått i svime av et velrettet slag med øsen fra Bolette.
Bolette var hvit som et spøkelse i ansiktet da hun sperret inngangen inn til kjøkkenet. – Hva er det han vil? Hun kastet et blikk over skulderen og senket stemmen da Inga Karoline så ut til å ville lytte til samtalen. – Har han fått vite hva vi har gjort?
– Hva vi beskyttet oss mot, mener du, rettet Rita hviskende. – Husk: Det var dragen som angrep en av oss, ikke omvendt. Skal jeg ordne med kaffe og noe å bite i selv? Eller gjør du det?
Bolette gestikulerte, men fikk ikke frem et ord.
– Det er lensmannen som er på besøk, Bolette, og en øvrighetsperson skal ha servering. Uff, du står jo som stivnet. Jeg får vel ordne det selv. Rita ville skyve Bolette til side, men da reagerte hun.
– Gå tilbake til ham, du, så skal jeg ordne med trakteringen.
Rita hadde lyst til å protestere. Hun skulle gjerne hatt noen minutters utsettelse, samtidig visste hun at hun ikke kunne la ham vente. – Om Sørine blir nysgjerrig, sier du at det er meg han vil prate med.
– Ikke bekymre deg for det, sa Bolette. – Hun har gått i stallen.
– Å?
– Sørine gikk dit omtrent samtidig som du møtte lensmannen. Hun sa ikke hvor hun skulle, men hastet dit med ganske så bestemte skritt … Bolette tidde da de hørte lyden av vognhjul mot grusen. De så Sørine sitte ved siden av Peder på kuskesetet. – Jøsses, de hadde ikke tid til å stanse for lensmannen engang. I all verden: Hva er det som har skjedd?

Til toppen