Senere den kvelden snakket Ingrid med Edvard. – Alt dette med Jørgine og Embrek er vanskelig, og jeg vet ikke min arme råd. Flora gråt i armene mine, og vil at jeg skal få Jørgine til å endre mening, men det kommer hun ikke til å gjøre.

– Nei, vi vet begge hva som har drevet henne til dette valget, sa Edvard mens han trakk av seg strømpene der han satt på sengekanten. Han sukket. – Jeg har tenkt på dette helt siden vi var i Amerika. Embrek har slått inn på en vei som leder lukt i fortapelsen. Vi kan ikke klandre Jørgine for ikke å ønske å være med ham dit.

– Det er ikke lett med disse følelsene man ikke kan rå over, sa Ingrid. Hun var fortvilet. Gjennom Charlotte hadde hun forstått at Embrek ikke kunne noe for de lystene han hadde, det var mange menn som hadde det slik. Hun var like glad i ham for det, men hun fryktet stadig hva som kunne skje om han ble fullstendig avslørt i Fergus Falls. Det var et lite sted, og på små steder hadde rykter større boltreplass. En tanke slo henne: – Jeg bør reise og se til Embrek, han kan ikke ha det lett nå.

– Tenker du å reise hele den veien alene? Edvard så på henne.

– Jeg tenkte at jeg kunne ta Flora med meg, hvis ikke Jørgine stritter imot. Da vil hun få se sin far igjen, som hun har et stort behov for.

– Det er kanskje ikke en dårlig tanke, nikket Embrek.

– Det eneste er dette med skjøtet, jeg vil ikke la deg sitte her med hele den saken alene.

– Ikke tenk på det, Ingrid. Bjørn Anders og jeg står side om side i dette, og han er en klok ung mann.

Ingrid sov urolig den natten. Både Bjørn Anders og Embrek hadde det vanskelig nå. Hun hadde for lengst innsett at hun ikke kunne skåne barna sine mot vonde opplevelser, de måtte leve sine liv med alt som det innebar, men som mor ønsket hun likevel å gjøre alt hun kunne for at de hadde det godt, også etter at de var blitt myndige. Om det bare var mer hun kunne gjøre for dem.

Til toppen