Ragnhild kjente seg merkelig opprømt da hun sakte trillet på sykkelen nedover bjørkealleen fra Wendelgården. Endelig hadde hun våget å si ifra! Akkurat så kjølig og behersket som hun ønsket, uten å miste hodet. Hun hadde sagt nøyaktig det fru Wendel fortjente å høre. Og dessuten hadde beskjeden vært klokkeklar: Det var slutt på å la seg kue. Ragnhild aktet å bli på Tangholmen.

Det var en mektig følelse at fru Wendel ikke skremte henne lenger. Altfor lenge hadde hun listet seg på tærne rundt denne damen, latt henne si og gjøre hva hun ville. Attpåtil hadde hun fått henne til å vurdere å si fra seg jobben på Tangholmen og gi opp alle drømmene sine. Og alt fordi hun trodde Ragnhild var ute etter sønnens penger og bondegården!

Tanken var nesten til å le av. Som om det var på grunn av Wendelgården hun hadde forlatt det trygge og bekvemme livet i hovedstaden og isteden tatt jobben på Tangholmen. Velstanden som lå i gården, hadde ikke engang vært i tankene hennes da hun begynte å få sansen for Sverre. Snarere tvert imot. Familiegården gjorde ham muligens til en av de mer velbeslåtte i bygda, men med den fulgte også store forpliktelser. Sverre hadde knapt vært utenom fylket, og hadde ingen muligheter til å flytte på seg eller velge å drive med noe annet. Hans fremtid var bestemt allerede fra fødselen av, og han hadde viet livet sitt til et arbeid som både var tungt og tidkrevende. Faktisk var gården mer et aber, men det forsto selvfølgelig ikke hans mor. Hun kom fra en annen tid og hadde selv ikke tatt del i annet arbeid enn husmorstilværelsen og foreningslivet.

Det verket i henne etter å snu seg for å se om fru Wendel fremdeles sto på tunet, men hun klarte å fortrenge impulsen. Hun holdt det samme rolige tempoet på sykkelen, som om hun hadde all tid i verden. Om fru Wendel sto og betraktet henne, skulle hun i alle fall ikke få se at Ragnhild pilte fra gården med forskremt blikk, slik hun hadde gjort sist, da hun skjelte ut fru Wendel etter noter. Den gangen hadde hun gått for langt, men ikke nå. Nå hadde hun bare satt damen på plass. Ikke for å håne eller såre henne, men som et passende svar på alt det fru Wendel selv hadde lirt av seg de siste par årene.

Det var tross alt fru Wendel som hadde startet denne ufreden. Hun hadde mislikt Ragnhild fra begynnelsen, helt fra den gangen en husmorkonsulent på fru Wendels regning dukket opp på feriekolonien med en forelesning om hvordan tantene kunne bli gode husmødre, og Ragnhild ikke klarte å skjule sin misbilligelse for opplæringen.

Av og til tok hun seg i å lure på om Sverre var verdt alt dette ståket. Og hva gjorde han egentlig for å hjelpe henne? Han satt bare der som en stut og klødde seg i hodet, uten å oppfatte noe som helst av det som foregikk. Han hadde til og med fortalt moren om pengene og Åses opphold på jordmorhjemmet, enda han hadde lovet å tie. Skulle det bli til noe mellom dem, måtte han sannelig vise seg mer til kar og gi tydelig uttrykk for at han ville stille opp for henne.

Til toppen